Sider

30. oktober 2013

Bokomtale: Fjellgraven av Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt

Aschehoug 2013
457 sider
Oversetjar: Håvard Syvertsen

Det er to framgangsrike og drevne manusforfattarar for TV og film som står bak bøkene Mannen som ikke var morder, Dødens disippel og Fjellgraven. Det merkast. Forteljarteknikken er filmatisk, med hurtige sceneskift, gode dialogar og dessutan eit svært interessant persongalleri. Hjorth og Rosenfeldt er - ikkje utan grunn - to av dei "heitaste" krimforfattarane i Sverige for tida. Det bør nemnast at Hans Rosenfeldt er ein av skaparane av den dansk/svenske TV-serien Broen. (Broen sesong 2 går på NRK på måndagane denne hausten, og er cirka det einaste eg ser på TV no for tida)

Fjellgraven er den tredje boka i serien og er både spennande og velskriven, - men har eit litt rolegare tempo enn dei føregåande bøkene. Bøkene bør lesast i kronologisk rekkefølge slik at ein får med seg utviklingstrekka og samanhengen. Serien er ein politiroman i Sjöwall/Wahlöö-tradisjon og -stil.

To kvinner går fjelltur i Jämtland og gjer ei makaber oppdaging; eit skjelett. Politiet vert varsla og det vert avdekka at heile seks personar, to av dei barn, er nedgravde på same staden. Det ser ut som om desse menneska har blitt henretta og lagde i ei massegrav. Riksmordkommissionen vert innkalla og det vanskelege arbeidet med å identifisera dei døde er i gang. Kven er desse menneska? Kvifor har ingen sakna dei? Grundig etterforsking avslører at to av dei døde er eit hollandsk par som vart vekke i samband med ein fjelltur i 2003, - dermed har politiet eit utgangspunkt for vidare gransking. På omlag same tid og i det same området omkom ei amerikansk kvinne i det som har vore sett på som ei bilulukke, - kvinna hadde falske id-papir og køyrde leigebil. Kven var den kvinna? Finst det ein samanheng med dei døde i fjellet?

I ei parallellhistorie møter me ein journalist som jobbar med ei sak om to afghanske familiefedre som forsvann i 2003. Denne forsvinninga har blitt forklart med at dei var asylsøkarar og held seg skjult for å unngå returnering til heimlandet. Kona til den eine av dei har kontakta journalisten fordi mannen hennar aldri ville ha forlate familien sin. Når journalisten så startar å grava i saka, vert det klart at Säpo har vore innblanda i etterforskinga og at saka er hemmelegstempla på grunn av "rikets sikkerhet". Kvifor har Säpo vore innblanda i noko så trivielt som ei asylsak?

Persongalleriet i Riksmord er det same som i dei føregåande bøkene, og denne gongen får me bli enno meir kjende med dei og forholda dei har og har hatt til kvarandre. Sebastian Bergman er psykologen og profileraren i gruppa. Tidlegare har han brukt forføring, kvinner og sex som terapi for sin eigen del, no har han skifta fokus litt, - men han er framleis kynisk, egoistisk og usympatisk. I Mannen som ikke var morder vart me kjende med at Sebastian er den biologiske faren til Vanja Lithner, som også jobbar i Riksmord. Dette ønskjer han ikkje å avsløra for nokon, men han føler veldig ansvar og kartlegg henne og familien hennar og "jobbar seg innpå henne" i Dødens disippel og i Fjellgraven. Dette sideplottet gjer serien ekstra spennande.

Eg gler meg til neste bok om drittsekken Sebastian og dei andre i Riksmordkommisjonen. Cliffhangeren på slutten var av det uuthaldelege slaget.



Fabelaktige Rolf Lassgård spelar Sebastian Bergman i mini-TVserien basert på dei to fyrste bøkene:


4 kommentarer:

  1. Kjempefin omtale. Dette er ukjent for meg, og det er alltid gøy å lese om nye forfattere. Må passe meg for å bestille bøkene fra biblioteket, for haugen med uleste bøker er mer enn høy nok :) I Bergen er det ofte Gunnar Staalesen som er konfransier når det er forfattere på besøk, og han snakker stadig vekk om Sjøwall og Wahløø, hvis jeg leser Hjort og Rosenfeldt får jeg innblikk i stilen til førstnevnte. Takk inspirasjon til ytterligere dypdykk inn i litteraturens verden :)

    SvarSlett
    Svar
    1. I bøkene til Sjöwall og Wahlöö finn ein samfunnsengasjement og samfunnskritikk, gode plott, spennande karakterar og interessante saker. Sjølv om dei vart skrivne på 60- og 70-talet, er dei på ein måte aktuelle enno - fordi så mange nordiske krimforfattarar - også Staalesen - er inspirerte av dei to.

      Slett
  2. Disse bøkene gleder jeg meg til å ta fatt på etter hvert.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du kan sjå fram til ei underhaldande leseoppleving. Desse bøkene er verkeleg bra.

      Slett