Bokomtale: Slik treet faller av Britt Karin Larsen

Cappelen Damm 2014
492 sider
Kjelde: Lånt privat

Britt Karin Larsen held framleis koken. Bok nummer seks i Finnskog-serien har tittelen Slik treet faller - og eg er stadig like fascinert av finnskogkulturen, av folka i dette miljøet og av forfattaren sin unike måte å formidla det heile på.

Dei såkalla skogfinnane stammar frå finske emigrantar som slo seg ned i granskogane på Finnskogen på 15- og 1600-talet. Den særprega finnskogkulturen - med sin eigen byggeskikk, sin eigen jordbruksmetode og sitt eige språk - finst ikkje lenger. Då er det fint at museum og andre kulturbærarar - som forfattaren Britt Karin Larsen - formidlar kulturen og historia til oss.
Handlinga i Finnskog-bøkene til Britt Karin Larsen er lagt til området mellom Hedmark i Noreg og Värmland i Sverige på midten av 1800-talet og framover. I denne sjette boka er me komne til omlag 1910-20-talet.

Me møter igjen folka på Valkola og Mostamägg, Grønnåsen og Lauvåsen. Etter kvart har dei opprinnelege personane, Lina og Taneli, fått mange etterkommarar. Enkelte held framleis til i Finnskogen, men nauda har gjort at mange har flytta til hovudstaden, - og somme har reist heilt til Amerika. Persongalleriet er veldig stort, men Larsen held liksom ei stø hand over dei alle, - så det er lett for lesaren å halda fokus og engasjement. Både natur og menneske vert skildra med varme og kjærleik.

Som så mange andre er eg betatt av språket i bøkene. Kvar einaste side inneheld ein setning eller ein formulering som er ein fryd og ein glede å lesa. Larsen har ein heilt eigen forteljarstil. Nesten kvart korte kapittel vert innleia med eit ettertenksamt, filosofisk og "universellt" overblikk i ein spørjande og undrande tone - før det igjen vert fokusert ned på individnivå. Dette forteljargrepet er effektfullt og stemningsskapande:

"Noen synes synd på mennesker som dør uten å ha sett annet landskap enn skogens, men hva hjelper det å ha sett hele verden den dagen en likevel skal dø?"

Det nest siste kapittelet vert innleia på denne måten:

"Klokskap og tålmodighet kan få mennesker til å vente, eller mangel på mot. Å vente kan være en stor kunst eller et stort feilgrep, svaret fås bare etterpå, om det noen gang fås." 

Eg som er så glad i bøker og bibliotek likte også godt denne innleiinga:

"Biblioteket er skogens søster, det finnes en ro der, man føler seg beskyttet, hyllene med bøker er som trestammer man går inn bak, i ly for andre blikk, og var det kanskje ikke trær de var, både hyllene og bøkene i dem, en gang for lenge siden?"

Slik treet faller bør lesast sakte, slik at ein verkeleg får med seg alle fine detaljar. Samstundes er boka spennande og underhaldande. Forteljinga er full av små og store dramatiske hendingar; sorger og gleder, slit og strev, liv og død. Den allvitande forteljarstemma er lun og intens - utan å vera sentimental. Dei finfine natur- og landskapsskildringane må òg nemnast.

I august kjem den sjuande og avsluttande romanen i serien. Den har tittelen Kaldere mot natten og handlinga er der lagt til tida rundt 2. verdenskrig. Den gledar eg meg til å lesa, for eg er svært begeistra for serien. Alle bøkene anbefalast varmt - til absolutt alle. Dei er lærerike, , ekte, gripande - ja, rett og slett kjempegode leseopplevingar. Det er ein fordel å lesa dei i rett rekkefølge, dvs. å starta med Det vokser et tre i Mostamägg.

Eg koblar denne bokomtalen som eit Smakebit på søndag-innlegg. Du finn mange ulike smakebitar og boktips på bloggen Flukten fra virkeligheten.