Sider

31. august 2016

Kort om: Den niende graven av Stefan Ahnhem

Lydbokforlaget 2016
Speletid 18:30
Lytteeksemplar

Det er sjeldan eg tenkjer "endeleg ferdig!" når eg har lest ut ei svensk krimbok - men det gjer eg denne gongen. Den niende graven er omfangsrik, intrikat og tidvis grøssande spennande - men aaaltfor lang. Papirutgåva er på 637 sider, lydbokversjonen over 18 timar - og eg klarar ikkje å halda interessa, engasjementet og konsentrasjonen oppe heile vegen.

Her får ein rett nok mykje spenning og overraskande vendingar - og eg pleier ofte å lika slike rå og blodige krimbøker - men då må sjølve handverket vera bra nok. Det vil sei at plott, språk, komposisjon, karakterar og skildringar må vera interessante og leseverdige. I denne boka datt eg av lasset gong på gong - og det gjorde at leseopplevinga ikkje vart så veldig god. Trådane vart for mange, karakterane irriterande, perspektiva uklåre og handlinga springande. Ei strammare redigering og utkutting av enkelte handlingstrådar ville ha gjort boka betre.

Boka inneheld kjende krimroman-grep som korte kapittel, raske sceneskift og cliffhangers - men enkelte av desse kapittelavslutningane kjem irriterande brått på og endar i lause lufta. Forfattaren har også pøst på med allslags krim-/thriller- og grøssarelement - og enkelte scener minner meg om splatterfilmar; så fulle av blod, gørr og innvollar og diverse andre makabre skildringar - at det (nesten) ikkje er ekkelt - heller komisk.

Handlinga går føre seg i Sverige og Danmark og ein får følgja to ulike etterforskargrupper som freistar å ta hand om nokre svært kompliserte saker. I fleire tilfelle handlar det om bortføring, innesperring, ekstremt brutal vald og oppsiktsvekkjande drapsmetodar. Hovudrolleinnehavarane, svenske Fabian Risk og danske Dunja Hovgaard, opererer begge sjølvstendig og "oppå" den offisielle etterforskinga. Både Fabian og Dunja sitt etterforskarliv er (typisk nok) prega av manglande forståing frå udugelege leiarar medan privatlivet (også typisk nok) er prega av tidsklemma og manglande forståing frå partner.

Eg meiner at Den niende graven er ein kompleks kriminalroman som kunne ha vore god, men for meg vart leseopplevinga middelmådig fordi det var så mange ting som trakk ned heilskapsinntrykket. Den lange epilogen som vert brukt til å nøsta opp i dei mange trådane er forsåvidt grei - men i tillegg vert lesaren heilt på tampen presentert for enno ein tråd som i mine auge er fullstendig malplassert. Truleg handlar det om å skapa ei linje til Offer uten ansikt, Ahnhem si føregåande bok. Det er muleg at leseopplevinga ville vore annleis dersom eg hadde lest den fyrst - sjølv om handlinga i den boka visstnok går føre seg etter alt det som skjer i Den niende graven. Vel - uansett; pr. no fristar det slett ikkje å lesa den fyrste boka.

4 kommentarer:

  1. Det er nesten litt godt å høre at du også syntes dette ble for mye av det gode. Vi hørte den i bilen i sommer, til 14 åringens, etter hvert store fortvilelse, for det var alt for mye makabert etter hans smak (selvfølgelig)

    SvarSlett
    Svar
    1. Uff da, det var ein tabbe.. Men når guten høyrde på boka saman med dykk vaksne, fekk han vel ikkje varige "mein" av det.

      Slett
  2. Det er så godt med alle bøker man slipper å lese/ høre! Bokomtale som forteller hva som trekker ned slik du gjør her, gjør at man blir ekstra sikker på at det er riktig å ikke bruke tid på den. 18 timer/ over 600 sider- da er det virkelig ikke rom for mange feilskjær!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det beste er faktisk å styre unna denne. Anbefalast kun for spesielt interesserte.

      Slett