Gjenlesing: Staupet og Skjærsild av Vera Henriksen

Gjenlesinga av fyrste del av Beretningen om Bent Jonsson vart ei stor leseoppleving for meg - så mektig at eg laga eit langt og begeistra innlegg i høve utfordringa Bokhyllelesing. No er eg ferdig med andre og siste del og eg har på ny hatt nokre gode lesestunder. Dette innlegget blir ein kort gjennomgang og oppsummering - og ein varm anbefaling til alle om å lesa desse "tidlause" bøkene.

Staupet kom ut fyrste gong i 1975, Skjærsild i 1977. Den utgåva eg har lånt og lest er ei samleutgåve som Aschehoug ga ut i 2000.

I boka Blåbreen (bok nummer tre) vender Bent omsider heim til Lom og Anne, for godt - trur han. Det er urolege tider på 1560-talet; tida er prega av gamle og nye skikkar, religionstrid med reformasjon og motreformasjon - og vanskar med det danske styret. Bent føler seg tiltrekt av nye humanistiske tankar og slit framleis med religiøse og moralske funderingar. Han oppdagar også ein villskap og råskap hos seg sjølv som han ikkje klarar å rå med. Samstundes har han ansvar for gard, hushaldning og barn og vert ein av dei fremste mennene i bygda - og med det; makt og posisjon. Han saknar ikkje lenger det adelskapet han gav avkall på, men Bent er heile vegen eit søkjande menneske, på mange måtar og på fleire plan.

Ein ny generasjon har vakse til når me møter att Bent og familien i Staupet. Det har gått 18 år og Bent dreg til København for å leggja ei sak mellom kyrkja og bøndene i Lom fram for kongen. Samstundes vitjar han morsætta si og på heimvegen stoppar han i Bergen der han oppsøkjer henne som har blitt hans fortrulege og elskerinne; Anne Pedersdotter, også kjent som Anne Absalons. I Skjærsild handlar det m.a. om rettssaka mot Anne Pedersdotter - som er ein verkeleg historisk person. Ho vart dømt til døden og brent på bålet i 1590. (Er du interessert i å lesa meir om henne kan du lesa denne LokalhistorieWiki-artikkelen)

På heimebane får Bent andre utfordringar, som å ta stilling til om frilledottera hans skal få gifta seg med den mykje eldre fetteren hans. Han har hatt eit heller anstrengt forhold til både kona Anne og den eldste sonen deira i lenger tid, medan han kjenner seg nær dottera Live. Dei har også luttspelinga som ei felles interesse.

Bent og Anne får tilsaman ti barn, men som vanleg i tidlegare tider; ikkje alle veks opp. Sonen Jon er sterkt religiøs, har nære kjensler for tidlegare katolske tradisjonar og ynskjer å utdanna seg til jesuittprest. Dette er noko Bent godt kan forstå, men når han tenkjer på kva hans eigen far måtte gjennomgå vert han uroleg.

Avslutningsvis i denne bokserien får ein sjå kor sårbare me menneske er; når pesten bryt ut i bygda må Bent ta avskil med fleire familiemedlemer og andre som har stått han nær. Trass i sorg og skuldkjensle trur Bent at han skal kunna finna fred når han på sine eldre dagar flytter tilbake til barndomsheimen i Smiugjelsøygarden. Difor kjenner eg som lesar óg ein slags fred når siste bok er utlest.

I etterordet informerer Henriksen om kjelder, kjeldebruk og språk, gjer greie for historiske personar som ein møter i bøkene og forklarar ord og uttrykk. Forfattaren seier at denne serien er ein roman oppdelt i fem bøker:

"Hendelsene oppleves gjennom hovedpersonen, Bent Jonsson, som til å begynne med er overflatisk og selvopptatt, men som gradvis, fra bok til bok, får dypere innsikt i sine medmennesker såvel som i seg selv. Bøkene veksler mellom utadvendte og innadvendte i Bents utvikling."

Ho forklarar dette om sjølve innhaldet i bøkene:

".. romanen har en rekke tema eller aspekter. Der er handlingsromanen, og der er det historiske og kulturhistoriske aspektet. Der er reformasjonens historie og teologi, og der er, både fra kristen og generell religiøs synsvinkel, det religionssymbolske og mystikken. Psykologisk er der det personlige, det miljøbestemte, det allmennmenneskelige og det symbolske."

Vera Henriksen var ein strålande formidlarar av kunnskap om norsk historie og skreiv bøker som festar seg hos lesaren. Forfattarskapet hennar har betydd mykje for meg i mange år. Takka vere bøkene hennar vart eg interessert i historie og betatt av historiske romanar - og i sin tur førte det til at eg også las alle middelalder-romanane til Sigrid Undset. Både Undset og Henriksen sine bøker fortener stadig nye lesarar. Eg trur dei aller fleste kan finna noko gjenkjenneleg og lesbart i bøkene deira.