Forfattaren Arnulf Øverland (1889 - 1968) skreiv fleire motstandsdikt og sat i tysk fangenskap under krigen. Julafta 1943 las han opp diktet nedanfor til medfangane sine i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Eg kjenner at eg får gåsehud av å tenkja på det inntrykket diktet og framføringa må ha gitt dei alle den gongen.
Meir enn 2500 nordmenn - dei fleste av dei politiske fangar - vart deporterte til Sachsenhausen. Om lag 200 av dei døydde der. Så seint om i 2021 vart ein 100 år gammal tyskar stilt for retten for medverknad til drap i leiren.
Diktet er med i diktsamlinga Vi overlever alt som kom ut etter krigen.
Jul i Sachsenhausen
Et juletre er tendt på galgebakken!
Vi sitter benket ved vår suppeskål
og dufter stille av den sure kål,
og har det hyggelig her i barakken.
Vi feirer dagen, da en mann blev født,
som bar så underlige frihetsdrømme:
Han vilde vekke liv, der alt var dødt.
Han vilde fri fra fremmed herredømme
og egne landsmenns fariseerklasse
en voldtatt, våpenløs og rådløs masse.
Han vilde rense tempelet for svik
og fjerne skillet mellom arm og rik
og fri fra slavedom sitt folk og land,
- den altfor drømmerike, unge mann!
Og samme folk er det, en bok forteller,
det satt i babylonisk fangenskap.
Men det er samme lov, som ennu gjelder,
dens bud er det totale folkedrap:
Gå hen og gjør allverdens folk til treller!
År strømmer hen, årtusener forbi,
her sitter vi!
Nu har vi vasket våre suppekrus,
og vi lar synke våre slitte never,
mens våre lengselssyke tanker svever
om brente tomter og forlatte hus.
Der var vårt hjem!
Og våre kjære, hvordan går det dem?
Vi håper, og vi tror jo, at de lever,
vi skriver brever-
der kommer alltid et og annet frem-
med kvalte utbrudd, ord som bare tier.
Vi går i måneder og venter svar,
og himlen gråner, selv om den er klar;
til slutt får vi et svar som intet sier!
Vi går og håper, snart må noget hende,
et tegn må skje...
Selv disse år må engang ta en ende!
Vi lytter til et flaut kommunikè;
og jorden vender sig mot frost og mørke,
mot natt og sne.
En mann blir løslatt,-
inn kommer der en hundretallig flokk.
Når blir det nok?
¨Der går en vei til frihet¨-skorstenspipen!
Det er et hverdagsblad av vår historie,
en allfarvei: Revier og krematoriet!
Men det skal hevnes! hørte vi fra nogen.
Da kom det fra en mann fra Telavågen,
fra en av dem, som hadde mistet sine sønner,
det falt så stille, med det gav et sjokk:
Kva skal vel eg med hemn? Og mannen stønner:
Nei, me frå Telavåg hev fenge nok!
Og kan vi tenke slik, da blir det fred.
Men vil du slukke ild med hatets flamme,
da får du ennu engang se det samme:
Slekt efter slekt skal stille på geled
til marsch i mørket og mot ukjent sted!
De skyldige, dem kan du ikke ramme
ved å la barn og kvinner trampe ned!
Det kommer for mig noget jeg fikk høre,
som Martin sa: Det første jeg skal gjøre,
det er å sette op igjen en stue,
selv om den ikke blir så grom og stor;
men det er greit å vite, hvor en bor,
og godt å sitte på sin egen tue.
På denne bakken ned mot havn og brygge,
der vil jeg bo, den stuen vil jeg bygge!
Der tendes vinduer i vårblek kveld.
Det skinner i den nye låveveggen.
Nede i bekkefaret dufter heggen,
og lien lysner under sneblå fjell.
Men neste gang, vi hører dyreskriket
og motorbrølet fra en fremmed hær,
da kjenner vi dem. vet vi, hvem de er,
og vi skal møte dem og ikke vike!
Ukrenkelig er Norges land og rike!
- - - - - - - - - - - -
Et juletre er tent på Galgebakken (Nettsida 'Veteranene forteller')
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar