Vurdering av årets norske krim

Me som er krimentusiastar kan no finna nye norske bøker innan sjangeren krim og spenning - året rundt. Utan at eg har tal og statistikk å visa til, virkar det som om det kjem ut fleire og fleire krimbøker her i landet - så krimbokåret 2014 inneheld svært mange titlar. Debutantar dukkar opp som paddehattar. Eg er alltid nysgjerrig på krimdebutantane, men er som oftast enno meir spent på kva "gamle" og røynde krimforfattarar kjem med. Sidan eg har såpass lang og brei erfaring når det gjeld lesing av kriminalromanar, er eg kresen. Og kritisk. Og ofte: skeptisk.

På nattbordet ligg her tre av haustens krimbøker

Eg skulle ønska at forlaga jobba meir med forfattarane og produktet før bøkene går i trykken. Det virkar ofte som om bøkene berre vert pøst ut, som om det hastar med å få bøkene ut i hyllene og salsborda. Eg meiner at forlaga burde ta seg betre tid og spandera fleire ressursar til skikkeleg konsulenthjelp, språkvask og korrekturlesing. Dette gjeld sjølvsagt alle bøker i alle sjangrar, men etter mi meining er det påfallande mange bøker innan krimsjangeren som har feil og manglar når det gjeld rettskriving og språk.
Svært mange av dei nyare norske krimbøkene er dessutan altfor lange. Redaktør/konsulent /forfattar bør jobba meir med ei strammare redigering; dvs. å kutta i stoffet. "Det enkle er det beste", heiter det i eit slagord for ei kjend daglegvarekjede - og det gjeld ofte også kriminalromanar. Ved å kutta ut alt pjattet om uvesentlege ting trur eg sluttresultatet vert betre.

Dei svenske kriminalforfattarane Håkan Nesser og Arne Dahl er i stand til å skriva elegant, djupt og originalt om det meste, også om uvesentlege og kvardagslege ting og hendingar. Men det finst ingen norske krimforfattar som kan samanliknast med desse to.

Kriminallitteraturen dominerer alle sals- og utlånsstatistikkar. Enkelte vil hevda at kvantiteten øydelegg for kvaliteten; at det rett og slett vert gitt ut for mange krimbøker. Eg ser poenget, men er likevel ikkje heilt enig i det. For eg kan ikkje sjå at det er krimsjangeren det er noko gale med, men heller talentet på det enkelte forfattarskapet. Eg les innimellom dårlege og middelmådige krimbøker, men jammen kjem det ut svake/dårlege/mislykka bøker i andre sjangrar også!

Kva er så viktig for meg som krimlesar?

Jo, eg legg vekt på truverdige karakterar, gode miljøskildringar, samfunnsaktuelle tema og gjerne ein snedig komposisjon. Eg vil ha (ein viss grad av) realisme. Eg vil ha spenning. Eg vil ha eit godt og funksjonellt språk utan (for mange) klisjéar og språkblomstrar. Eg vil gjerne læra noko om historie, geografi og samfunnsforhold. Eg vil ha ei drivande handling, men ikkje nødvendigvis så høgt tempo. Eg vil ha ein hovudperson, ein krimhelt, som eg er (eller kan bli) godt kjend med. Eg set pris på kriminalromanar som utfordrar dei uskrivne reglane (også kalla "litterære formlar") som finst innan sjangeren. Eg likar humor, ironi og satire. Eg vil helst bli utfordra og overraska intellektuellt og kjenslemessig - og helst litt utmatta etter at eg har avslutta boka. I tillegg vil eg, som nemnd over, bli spart for uvesentlegheiter og pjatt. Eg er ute etter ei heilskapleg og god leseoppleving.

Gunnar Staalesen "leverer varene" denne gongen også.

Er eg kravstor?
Javisst!

Og det trur eg at eg har til felles med dei fleste lesarar av norsk krim. Me vil ha krimlitteratur - med strek under litteratur, samt underhaldning og spenning.

Når det gjeld årets krimbøker, viser det seg nok ein gong at dei gamle er eldst. Eg har lest 20 av årets norske kriminalromanar til no, og det er bøkene til dei etablerte forfattarane Nesbø, Staalesen, Lindell, Fossum og Egeland eg rangerer høgast. Det er ein grunn til at nettopp desse forfattarane er kjende og populære.
I tillegg vil eg gjerne framheva ei bok av ein forfattar som inntil nyleg var fullstendig ukjend for meg: Broren av Olav W. Rokseth var ei verkeleg god leseoppleving. Det er flott at det dukkar opp slike nye dyktige spenningsforfattarar.

Nedanfor er mi personlege og subjektive vurdering av "mine" årets bøker innan krim og spenning, så langt. Klikk på boktitlane om du vil lesa omtalane mine.

Dette er mine favoritt kriminalromanar for 2014. Dei er svært bra (eg gav alle terningkast 5) og eg kan gi dei spesielle anbefalingar:
Egeland, Tom: Den 13. disippel
Fossum, Karin: Helvetesilden
Lindell, Unni: Brudekisten
Nesbø, Jo: Sønnen
Rokseth, Olav W.: Broren 
Staalesen, Gunnar: Ingen er så trygg i fare

Følgjande krimbøker er så "lesbare" at eg har gitt dei terningkast 4:
Brekke, Jørgen: Doktor Fredrikis kabinett
Granhus, Frode: Djevelanger
Larsen, Frode Eie: Du skal lide
Mehlum, Jan: Ren samvittighet
Mæhle, Lars: Linnés dystre lærdom
Nore, Aslak: Oslo Noir
Tørring, Jorun: Mørketid
Yndestad, Monika: Gapestokk

Bøkene nedanfor fall ikkje heilt i smak hos meg. Dei har fått terningkast 3 og eg vil karakterisera dei som middelmådige. 
Enger, Ragnar: Krypet
Enger, Thomas: Våpenskjold
Holterman, Sonja: Frostgraven
Jæger, Jørgen: Ridderkorset
Rohde, Hanne Kristin: Mørke hjerter
Teige, Trude: Jenta som sluttet å snakke

Eg er elles ganske "mett" av ny norsk krim akkurat no, men har ei bibliotekbok liggjande på vent som skal lesast med det fyrste: Maurtuemordene av Hans Olav Lahlum. Eg skal også lesa dei nyaste bøkene til Chris Tvedt, Anne og Even Holt, Jan-Erik Fjell, Monica Kristensen og Marit Reiersgård - men eg kjem ikkje til å prioritera desse.
Resten av krimbokåret skal eg konsentrera meg meir om ymse utanlandsk krim.