Smakebit på søndag: Stoner

Eg måtte finna ut kva i alle dagar dette var for noko. Eit merkeleg bokfenomen. Ein roman, utgitt i 1965, brukbare anmeldelsar, men knapt lagt merke til og med eit opplag på usle 2000. Gløymd i nesten femti år - og så: Ny utgjeving, ein begeistra anmeldar, og forlag rundt omkring i verda gir ut boka på nytt. Suksessen er formidabel, tjue år etter at forfattaren John Williams døydde.

Stoner vert karakterisert som Den Perfekte Roman, eit mesterverk, ei perle, eit mektig epos og "den beste amerikanske romanen du aldri har høyrt om". Alt oppstusset rundt boka har gjort meg skeptisk, men nysgjerrig. No har eg lånt boka via ebokbib - og er i gang. Men - etter at eg har lest omlag halve boka er eg ikkje overbevist. Førebels ser eg ikkje på dette som eit mesterverk, men er forsåvidt open for at eg kan komma til å endra meining etter at boka er utlest. Stilen er litt for oppramsande og historia utan nerve. At språket er vakkert og flytande er ikkje nok til at eg kan sei eg har ei god leseoppleving. Eg innrømmer at forfattaren er dyktig når det gjeld skildringar og formidling av ein melankolsk stemning, men eg vil gjerne ha ei historie som tek tak i meg i tillegg. Som kan utfordra meg på ein eller annan måte. Hovudpersonen William Stoner irriterer meg. Han er så tafatt, altfor snill og ettergjevande. Det finst ikkje ryggrad i den mannen.

Smakebiten nedanfor er eit eksempel på det melankolske og såre i forteljinga. Det er ei sterk skildring av fortvila sorg og er ei hending som gjorde inntrykk. Faren er nyleg død, og Stoner er attende i hos mora i barndomsheimen:

"Stoner så henne tydelig mens hun snakket. Det var som om hun også var død mens hun snakket, som om en del av henne ugjenkallelig var forsvunnet inn i kisten sammen med ektemannen, for aldri å stige opp igjen. Nå så han henne; ansiktet var magert og innsunket, selv når det var avslappet var det så dratt at kanten av tennene stakk fram bak de tynne leppene. Når hun gikk, var det som om hun hadde hverken vekt eller kraft. Han mumlet noe og gikk ut av dagligstuen. Han gikk tilbake til rommet han var vokst opp i, og ble stående i dets tomhet. Øynene hans var varme og tørre, han klarte ikke å gråte."

Er du interessert i å "smaka litt" på andre bøker, bør du ta deg ein tur innom Mari og bloggen hennar Flukten fra virkeligheten.