Så nådde vi bunnen, igjen går det oppad,
igjen går det fremad mot lys og mot sol.
I tåkegrå dager og regntunge netter
skred mørket imot sin ytterste pol.
Og har vi enn knugende trengsler tilbake,
isnen fra stormenes rungende røst,
Frysende dager da alt er et øde,
så føler vi dog som en lidende trøst:
At dagene lenges, at rommet får farge,
at alt som nu sover i skogenes skjød
kun venter på timen da fritt det skal spire
og blusse med livets og skjønnhetens glød.
Vi føler at alt som nu knuger og gnager
vårt hjerte og gjør det forherdet og trist
skal svinne når solkulens flammende lyshav
får bukt med en vinters dødskolde brist.
Det samme til deg Berit. God jol og kos deg..:) Godt at det går mot lysere tider igjen.:)
SvarSlettFor et flott dikt! Det at solen snur er det største av alt, det feirer jeg mer enn gjerne. Kos deg i jula Berit :)
SvarSlett