24. januar 2025

Serieomtale: Arn Magnusson av Jan Guillou

Serien om Arn består av trilogien Veien til Jerusalem, Tempelridderen og Riket ved veiens ende, samt den frittståande oppfølgjaren Arven etter Arn. Bøkene kom ut fyrste gong i tida 1998 - 2001.

Handlinga er lagt til korsfarartida, dvs. tidleg middelalder. Det er ei svær forteljing på omlag 1800 sider tilsaman. Forfattaren har bygd på - og henta inspirasjon frå - legender, arkeologiske funn og verkelege historiske hendingar og personar. Tematikken er tidlaus: Det handlar om ære og skam, tru og vantru, kjærleik og hat, intrigar og alliansar. Mellom anna.

Eg las bøkene for mange år sidan og har lenge hatt ynskje om lesa dei på nytt - og no har eg gjort det. Eg vart kanskje ikkje like betatt denne gongen, men meiner framleis at denne serien er ei stor og god leseoppleving. Denne gongen gjekk eg for lydbokformatet. 

Ekstra inspirasjon til gjenlesing av serien fekk eg i fjor haust då eg las fleire sakprosabøker om middelalderen.

Hovudpersonen er altså Arn Magnusson (fødd omlag år 1150) som er ein fiktiv karakter. Samfunnet var veldig uroleg, omskifteleg og brutalt på den tida det her er snakk om - og dermed er det ein veldig kontrast når Arn framstår som snill, diplomatisk, kunnskapsrik, handlingskraftig, framsynt og tolerant. Altså egentleg altfor god til å vera truverdig, litt supermann, litt glattpolert og til tider litt "Carl Hamiltonsk" om du vil. Men eg har valt å sjå vekk frå slike (i denne samanheng bagatellmessige) innvendingar. 


Veien til Jerusalem
Som lite barn vart Arn sendt til kloster. Bakgrunnen var ein ulykke der vesle Arn heldt på å døy og foreldra i desperasjon og takksemd lova å gi han til Gud dersom han fekk leva. I klosteret får Arn opplæring i filosofi, skrivekunst, legekunst og latin. Av munken Guilbert, som har vore tempelriddar i Det heilage landet, får han dessutan læra våpenkunst på høgt nivå.
Arn vender tilbake til farsgården når han er 17, og oppdagar då at verda - og han sjølv - er blitt heilt annleis. Gjennom barndomsvenen Knut Eriksson blir Arn involvert i rivaliseringa og stridigheitene mellom dei ulike ættene som kjempa om makta i (det som etter kvart vart) Sverige.
Omlag på same tid møter Arn den store kjærleiken; Cecilia Algotsdotter. Det blir planlagt bryllaup trass i at familiane er skeptiske til forholdet. Men så skjer noko som gjer at dei blir skilde frå kvarandre i 20 lange år.

Tempelridderen
I denne boka får me følgja Arn som tempelriddar og borgherre i Gaza og Cecilia som nonne på Gudhem kloster. Begge skal oppleva mangt og gå gjennom mange prøvelsar.
Det mest fascinerande i boka er det som handlar om det historiske Gaza - og her kan ein trekka linjene til dagens situasjon i området. Måten Guillou framstiller dei kristne korsfararane og muslimane (sarasenarane) på er veldig interessant. Vidare skildrar forfattaren fleire møte mellom to kloke leiarar som har respekt for kvarandre; tempelriddaren Arn Magnusson og den muslimske hærføraren Saladin.
Mot slutten av boka er både Arn og Cecilia ferdige med soningstida si, men problema er likevel ikkje over.

Riket ved veiens ende
Arn kjem tilbake til heimlandet, prega av alt det dramatiske han har opplevd, og med mykje rikdom og kunnskap om m.a. handel.
Omsider vert Arn og Cecilia foreinte og startar på livet saman, men det blir ikkje heilt som forventa. Noko er personleg og noko skuldast krefter utanfrå; begge står nær personar som kjempar om kongsmakt. Storpolitikken og kampar om makt og kongekrone fører til blodige slag med fatale konsekvensar for samfunn og enkeltpersonar.

Arven etter Arn
Arn er forlengst død når handlinga tek til i denne frittståande oppfølgjaren, så her er det etterkommarane det handlar om. Det er dessutan ei forteljing om korleis Sverige vart til eit samla land.
Hovudperson er Birger Magnusson, Arn sitt barnebarn, - og me får følgja han frå han er ein ung gut og til han blir ein eldre mann. Ein kan kjenna att mange av Arn sine eigenskapar i Birger, men Birger framstår som barskare og meir omsynslaus. 
Birger Magnusson var ein verkeleg historisk person (levde 1210 - 1266) og er i ettertid mest kjent som Birger Jarl, riksforstandar, formyndarregent og grunnleggar av Stockholm. Han vart aldri konge, men var ei tid den egentlege regenten i landet. To av sønene hans vart kongar og ei dotter vart dronning av Noreg. 
Historiske fakta kombinert med fantasifull dikting fungerer fint. Arven etter Arn er (som dei andre bøkene i serien) ei lærerik og underhaldande bok, krydra med episodar og skildringar som gir liv til personane og driv i handlinga. 

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 

Bøkene er filmatisert (to filmar og ein TV-serie) - og det er også laga ein dokumentar om Arns rike der forfattaren sjølv er guide. I tillegg kan eg anbefala den glimrande dokumentarserien Historia om Sverige som ligg på NRK nett-TV.

11. januar 2025

Fjorårets beste krimbøker

Egentleg var eg ferdig med oppsummering av leseåret 2024, men så dukka det opp ein interessant artikkelserie på nettstaden krimlitteratur.com. Bidragsytarane der har plukka ut krimfavorittane sine for året som gjekk - og dermed vart eg inspirert til å gjera (noko av) det same. 

I 2024 las eg 31 krimbøker som vart utgitt i 2024; 15 norske og 16 omsette. 10 av dei 31 ga eg terningkast 5. Ikkje så verst egentleg, for eg er ganske kresen..
Når eg summerer opp viser det seg at mine 10 beste frå 2024 består av tre norske og sju omsette krimromanar. 

Norske


Heine Bakkeid: Sorgsankeren
 
Den femte boka i Thorkild Aske-serien er ei veldig bra bok og vart av den grunn ein av årets norske høgdepunkt for meg. Stemninga er mørk og dyster, hovudpersonen er hardkokt og desperat og gjerningspersonen er særdeles ond og utspekulert. 'Sorgsankeren' er velskriven, godt plotta og har eit veldig driv.

Terje Bjøranger: Den ingen ser
 
Denne boka er det mange som har nemnt som ein av dei beste i 2024 - og det er eg enig i. Bok nummer 5 i serien om Charlie Robertsen er ein viktig og engasjerande roman som tek opp alvorlege tema. Historia er sterk og fascinerande og gir eit truverdig bilete av aktuelle samfunnsproblem. 

Unni Lindell: Dukken i tauet 
Tredje bok i serien om Lydia "Snø" Winther er velskriven, velplotta og velkomponert. Forfattaren har behalde det kjende krimuniverset frå tidlegare bøker/seriar og tek samstundes opp nyare tematikk som kunstig intelligens, gaming og gentesting.

Utanlandske
Dei omsette er fire svenske, to danske og (overraskande!) ei australsk.

Arne Dahl: I sirkelens sentrum 
Fyrste bok i ny serie frå sjølvaste Arne Dahl er ein knallbra kriminalroman; ei godt oppbygd historie med dramatiske hendingar og vendingar. Boka har eit spennande og aktuelt tema og eit intrikat plott. Forfattaren kan krimhandverket og brukar verktøya effektivt.

Håkan Nesser: Det kom et brev fra München 
Nummer åtte i serien om Barbarotti er ein "snill" og underhaldande feelgood-krim der innhald, plott, skrivestil og språk er på eit høgt nivå. Omgivelsane og deler av tematikken minner om klassisk britisk puslespelkrim.

Lars Kepler: Søvngjengeren 
Bok ti i Joona Linna-serien er handlingsrik, perspektivrik og svært spennande, - og som alltid frå dette forfattarparet; mørkt, skummelt og blodig. Så veldig realistisk er det ikkje, men Søvngjengeren er ein bladvendar som gir deg puls!

Lina Bengtsdotter: Flammene 
Svensk bygdekrim, ikkje del av serie. Stikkord for handlinga er vonde hemmelegheiter, vanskelege oppvekstmiljø og dysfunksjonelle familiar. 'Flammene' er ei gripande historie med stemning og truverdige karakterar.
Den 10. og siste boka i Avdeling Q-serien er både underhaldande og spennande. Persongalleriet er mangfaldig og det vert fleire gjensyn med karakterar frå tidlegare bøker. Alt i alt ei verdig avslutning av ein knallbra serie - og det er fornuftig av forfattaren å gi seg på topp.

Jens Henrik Jensen: Pilegrim
Eg har ikkje blogga om den sjette boka om Oxen (men eg laga ein gong ein serieomtale av dei fire fyrste bøkene). 'Pilegrim' er ikkje så rå og brutal som 'Gladiator', men er ei spennande historie med god spenningsoppbygging. Hovudpersonane er interessante og framstår som "fleirdimensjonale". Det er spesielt interessant å følgja Oxen sine tankar og handlingar sidan han har bakgrunn som jegersoldat med PTSD-problematikk. Kan lesast som frittståande bok, men då går ein glipp av samanhengar og utviklingstrekk.

Emma Viskic: Den skyldige
Heilt til slutt; det mest nyskapande og eksotiske innslaget av mine topp ti frå 2024. Eg har ikkje blogga om 'Den skyldige' heller, men her vart eg både imponert og fascinert. Omgivelsane er originale, historia er engasjerande og boka er elles kjenneteikna av intensitet og høgt tempo. Protagonisten har eit handicap som gjer at han ser på verda på ein alternativ måte; etterforskaren Caleb Zelic er nemleg døv. Perspektivet er dermed heilt annleis enn det som er vanleg i krimlitteratur-samanheng. 
Neste bok har norsk tittel 'Ildfall' og kjem i mars.



Eg kunne i tillegg ha lagt til Karolines krig (som eg ga ein femmar) i denne lista, for eg ser at bokbloggar Tine har den boka med i sine utvalde omsette bøker. Men denne boka blir (av forlaget) kategorisert som roman og ikkje krimroman.


3. januar 2025

Årsoppsummering og statistikk for leseåret 2024

Godt nytt år!

Her kjem tal og statistikk for leseåret som har gått. Sidan eg som regel les etter lystprinsippet og etter det som tilfeldigvis dukkar opp, er det alltid interessant å sjå på kva som faktisk blir lese i løpet av eit år.

Hovudpunkta frå årsstatistikken for 2024 er følgjande:
  - Fordeling på sjanger syner (som alltid) svært stor overvekt av krim- og spenningsromanar.
  - Talet på bøker pr. år ligg stabilt på rundt 100. I 2024 vart det ein liten nedgang til 96.
  - Langt over halvparten av bøkene er lydbøker og det blir stadig færre bøker i papirformat.
  - Snittkarakteren er noko høgare enn i 2023.
  - Eg kjøpte kun ei bok (lydfil) i 2024. Dei andre bøkene er anten lånebøker eller abonnementbøker (Storytel).
  - Flest norske forfattarar, følgd av svenske.
  - Framleis veldig skeiv kjønnsfordeling, men litt betre enn året før.

Tala er slik: (Fjorårets tal i parentes)

Til saman
96 bøker (103)
- av dei over 500 sider: 8 (13)

Sjanger
63 krim-, thriller- og spenningsromanar (68)
12 andre romanar (7)
19 sakprosa (24)
     - av dei 8 biografiar (7)
3 novellesamlingar (4)

Format
16 papirbøker (24)
26 ebøker (25)
55 lydbøker (54)

Alder
Utgitt før 2011: 15 (5)
43 av bøkene var utgitt i åra 2011 - 2023
37 i 2024 (34)
     - av dei 20 norske (20)

Kjelder
50 lånt - privat, bibliotek og BookBites (63)
42 Storytel-abonnement (39)
Kjøpt sjølv 1 (0)
Fått i gåve 3 (1)
Lese-/lytteeksemplar: 0 (0)

Terningkast
Terningkast 6: 2 bøker (3)
Terningkast 5: 39 bøker (30)
Terningkast 4: 44 (55)
Terningkast 3: 9 (13)
Terningkast 2: 2 (2)
Terningkast 1: 0 (0)

Forfattarar
13 "nye" forfattarar (22)
   Kjønn:
   70 bøker skrivne av menn (79)
   26 av kvinner (27)
   Nasjonalitet:
   42 bøker skrivne av norske forfattarar (57)
   33 av svenske forfattarar (20)
   8 britiske (11)
   6 danske (7)
   2 amerikanske (3)
   1 islandsk (3)
   1 fransk (0)
   1 australsk (1)

I 2024 las eg flest bøker av
Arne Dahl (12 bøker!), Øystein Morten (4), Jan Guillou (3) og Mikael Ressem (3). For alle dei øvrige vart det to og ein av kvar.

Årets beste leseoppleving
Nedanfor ser du eit utval av dei beste leseopplevingane mine (skjermbilde frå bokelskere.no) - og det er lett å sjå kven som er "årets forfattar" - som er Arne Dahl. Gjenlesing av Dahl sin bokserie om A-gruppen vart årets beste leseoppleving for meg.

Dahl ga også ut fyrste bok i ein heilt ny serie i 2024 (I sirkelens sentrum), og eg har stor tru på denne nye serien. Elles er det mange "gamle kjenningar" som har innfridd forventningane mine og har gitt meg fine/spennande/underhaldande lesestunder, til dømes Håkan Nesser, Kim Leine, Jens Henrik Jensen, Jan Guillou og Hjorth og Rosenfeldt - for å nemna nokre få. Av sakprosaforfattarar må nemnast Torbjørn Færøvik, Tore Skeie, Mona Ringvej og Øystein Morten.







Det er ikkje noko mål i seg sjølv å lesa mest mogleg, for når det gjeld bøker bør kvalitet telja meir enn kvantitet. Men kvalitet er i denne samanhengen subjektivt; det betyr at den enkelte boka må engasjera og bevega den enkelte lesar.
I kva grad ein vert engasjert, involvert og bevega veit ein ikkje på førehand. Difor kjenner eg på forventning og spenning når eg byrjar på ei ny bok - og eg kjenner på den same forventninga framfor eit nytt bokår.