11. oktober 2019

Kort om: Søsterklokkene av Lars Mytting

Gyldendal 2018
442 sider
Lånt papirbok privat

Eg var skeptisk til denne boka. Det har to årsaker: For det fyrste har ho fått så mykje ros og merksemd - og sidan eg ofte har ein annan boksmak enn andre er ikkje det noko godt utgangspunkt. For det andre likte eg ikkje (den oppskrytte) Svøm med dem som drukner av same forfattar noko særleg.

Sjølv om eg er interessert i historie og ofte likar bøker innan historisk roman-sjangeren tok Søsterklokkene aldri tak i meg - og det vart aldri noko god leseoppleving. Eg tykte handlinga var treg og langsam og vart irritert på det overnaturlege i forteljinga. Det er vanskeleg for meg å sjå dei kvalitetane som andre meiner at boka har; som "fabelaktig", "uvanleg god" og "smart og spennande".

Eg pleier å avbryta bøker som ikkje fengar meg, så noko må då ha vore leseverdig, sidan eg las heile boka? Joda. Hovudpersonen Astrid er ein interessant og spesiell karakter. Ikkje berre er ho ung, sterk, klok og vakker. Ho har også vilje og pågangsmot: Mot og vilje til å arbeida for ei sak ho trur på.

Eg likte også å lesa dei små glimta av kvardagsliv, kvinneliv og slit og strev frå 1800-talets bygde-Noreg. Men elles? Nei. Eg tykkjer stilen og stemninga er kunstig, eg likar ikkje det svulstige språket, eg meiner alle gjentakingane er slitsame og eg likar som sagt ikkje det "magiske", det overnaturlege og overjordiske. For når kyrkjeklokkene etter kvart liksom lever sitt eige liv trur eg ikkje lenger på historia. Eg er heller ikkje særleg opptatt av korleis stavkyrkjer og andre kyrkjebygg er konstruerte. Alle detaljane som gjeld rive- og byggeprosessen er for mange og har ein altfor stor plass i boka.

Handlinga? Vel - kort sagt: I ein sidedal til Gudbrandsdalen skal ei gammal stavkyrkje rivast og flyttast. Det fører til uro i bygda fordi segner og overtru er knytta til kyrkjeklokkene. Legg så til eit trekantdrama mellom den nemnde kloke og vakre jenta, ein ung prest med undertrykte kjensler og ein besøkande tysk arkitektstudent. Eg følte meg "snytt" då eg kom til avslutninga av forteljinga; ikkje berre er den djupt tragisk; den er fullstendig open og består av lause trådar og manglande forklaringar.

Eg har hatt Søsterklokkene liggjande på nattbordet i mange veker, og det må seiast; dette er glimrande litteratur om du har søvnproblem. Eit par sider av denne og du sloknar - for det er så kjedeleg. Fyrst mot slutten er det endeleg noko som skjer, men då er det for seint.

No har eg kasta vekk nok tid på Lars Mytting sitt forfattarskap. Eg er "snill" når eg gir Søsterklokkene terningkast 3.

Andre bloggmeiningar, for balansen si skuld:
Tine sin blogg
Kleppanrova
Reading Randi
Ellikkens bokhylle
Den andre Berit

4 kommentarer:

  1. Det er fornøyelig å lese dine reflekterte omtaler, godt gjort av deg å bruke tid på å skrive om en bok du ikke likte noe særlig :) Riktig god helg Berit!

    SvarSlett
    Svar
    1. For meg var det viktig å få fram at det er delte meiningar om denne boka.

      Slett
  2. Hehe- til sovemedisin. Bra tips..:) Jeg har den også, vet du..
    Jeg blir mer nysgjerrig ang det du skriver om overtroen, mindre nysgjerrig (gjesp) om bygging og riving av stavkyrkjer etc. (men det er kanskje da den virker best som sovemedisin?)

    SvarSlett
    Svar
    1. Eg sovna visst av det meste av det eg las i denne. Unntatt slutten, dei siste omlag 50 sidene er ganske dramatiske. Men før det må ein gjennom dei nesten 400 foregåande..

      Slett