Teksten til sangen Tyven tyven med DumDum Boys vart skriven av Kjartan Kristiansen, gitaristen i bandet.
Historia bak er tragisk; sangen handlar om vokalist Prepple si sorg etter at han mista barnet sitt i 1993.
DumDumBoys om Tyven tyven
Teksten til sangen Tyven tyven med DumDum Boys vart skriven av Kjartan Kristiansen, gitaristen i bandet.
Historia bak er tragisk; sangen handlar om vokalist Prepple si sorg etter at han mista barnet sitt i 1993.
Påbyrja i desember, fullført i januar:
Ingeborg Arvola - Kniven i ilden - Norsk roman - Lånt papirbok privat
Lest i januar:
Ørjan N. Karlsson - Det siste stykket hjem - Norsk krim - Lånt lydbok BookBites
M.J. Arlidge - I skogens mørke - Britisk krim - Lånt e-bok BookBites
Anders Moe - Knokkelstøv - Norsk krim - Lyd Storytel
Jens Henrik Jensen - Økseskipet - Dansk krim - Papirbok fått i julegåve
Thor Gotaas - Først i løypa. Historien om langrenn i Norge - Norsk idrettsdokumentar - Lyd Storytel
Påbyrja i januar, fullførast i februar:
Anders de la Motte - De bergtatte - Svensk krim - Lånt e-bok BookBites
Thor Gotaas - Mitt liv som middels langrennsløper - Dokumentar/biografi - Lyd Storytel
3 lyd, 2 papir, 1 ebok
3 lånt, 2 abonnement, 1 fått
4 krim, 1 annan roman, 1 dokumentar
4 norske, 1 dansk, 1 britisk
5 menn, 1 kvinne
"Nye" forfattarar: Arvola, Moe
Det vart ikkje så mange bøker lest i januar, men eg har faktisk lest (og lytta) ganske mykje likevel. To av bøkene - Arlidge og Gotaas - er nemleg mursteinar (etter min definisjon: over 500 sider) og Jensen si bok er på omlag 450 sider. Også de la Motte si bok, som blir med meg over i februar, er på over 500 sider.
Månadens høgdepunkt: Først i løypa. Det Thor Gotaas ikkje veit om norsk langrennshistorie er ikkje verd å vita. Boka er eit must for alle idrettsinteresserte generelt og langrennsinteresserte spesielt. Her er underhaldning, fakta, nostalgi, anekdotar og refleksjonar. Gotaas si bok er både eit oppslagsverk og ei levande forteljing, og det er grundig og omfattande utan å vera oppramsande. Forfattaren set samstundes idretten inn i eit større perspektiv. Boka er ikkje ny og har ikkje med dei aller ferskaste hendingane og namna innan langrenn; ho kom ut fyrste gong i 2003 og deretter i ei utvida/fornya utgåve i 2010.
Eg likte godt I skogens mørke, bok nummer 8 i Helen Grace-serien. Boka er skummel og spennande, uforutsigbar og engasjerande. Dei 611 sidene går unna, om ikkje på eit blunk, så i alle fall mykje raskare enn ein skulle tru.
Knokkelstøv, Anders Moe sin debut-krim/thriller var overraskande bra. Heilt annleis enn det som er vanleg innan norsk krim; veldig mørk og med ein noko uklar slutt.
Månadens nedtur: Kniven i ilden - som eg alt har omtalt. Boka er ikkje direkte dårleg, men er etter mi meining oppskrytt og overhypa.
Bloggen har hatt ein oppsving denne månaden. Å byrja med dikt og slikt har ført til fleire innlegg og fleire besøk, samt hyggelege tilbakemeldingar. Det er muleg at eg kjem til å justera frekvens på desse innlegga etter kvart, men eg kjem til å halda fram med å leggja ut dikt og slikt til eg eventuelt blir lei.
Falkeid var produktiv og ga ut mange diktsamlingar, og faktisk vart boka Samlede dikt på over 700 sider ein bestseljar då ho kom ut i 2016.
Diktet nedanfor er egentleg ein del av eit lengre dikt, Landet som ikke var. Men dette er det mest kjente strofa - og vert som oftast brukt "for seg sjølv".
Hvor hadde vi det fra?
Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?
Bragepris. Rosande ord. Strålande omtalar. Høge terningkast.
Med dette i bakhovudet starta eg på Kniven i ilden.
På den andre sida: Eg var, basert på tidlegare erfaringar, ein smule skeptisk - for det hender, ikkje så reint sjeldan, at bøker som får slik allmenn skamros ikkje fell i smak hos meg. Samstundes hadde eg forventningar om ei bra leseoppleving, med tanke på at dette er ein historisk roman frå eit heilt framandt miljø: Handlinga er lagt til Aust-Finnmark for 150 år sidan.
Eg har brukt nokre dagar på å fordøya det eg las - og konklusjonen er at eg er ambivalent i høve boka og leseopplevinga. Eg tykkjer det historiske, politiske og kulturelle bakteppet er interessant og eg likar at forfattaren har lagt inn nokre dokumentariske "faktaboksar" undervegs. Men andre deler av boka sleit eg med å få tak på.
Forfattaren har teke utgangspunkt i ein verkeleg historisk person - Arvola si eiga tipp-tipp-oldemor, Brita Caisa Seipajærvi. Hovudpersonen vert skildra på ein overbevisande måte, sjølv om eg tidvis tykkjer at det er litt rart at det vert skrive i 1. person.
I 1859 utvandra Brita Caisa med dei to "uekte" borna sine, Aleksi på 12 og Heikki på 3 - frå Finland til Noreg. I fyrste omgang hamnar dei i Neiden, men målet hennar er Bugøynes der bror hennar bur og der det er arbeid å få. Dernest er målet å finna ein mann. Ein mann med båt og kanskje ei ku; ein mann som kan trygga tilværet for henne og sønene.
"Nå reiser jeg og kommer aldri tilbake. Det er ikke som de andre gangene, reisene til sesongarbeid, årene med tjeneste på storgårder med behov for hjelp. Jeg reiser for godt, skal aldri mer vende tilbake til stua til mor og far med nedslått blikk. Den veien. Fremover. Jeg må starte på nytt. I et nytt land."
Brita Caisa arbeider hardt og lever eit enkelt og strevsamt liv. Dessutan er ho svært vakker - noko alle, både andre kvinner, men spesielt menn, legg merke til. Møtet med den gifte gardbrukaren og sesongfiskaren Mikko skal bli skjebnesvangert for dei begge. Skildringane av dei voldsomme kjenslene og det ustyrlege begjæret minner meg mest av alt om dameromanar eller serieromanar - så eg tykkjer all denne erotikken er lite truverdig og veldig påklistra.
Og det er ikkje berre dette som er påklistra. Eg har òg "problem" med det overnaturlege; til dømes at Brita Caisa "ser" ting som ingen andre ser, at ho liksom har "varme hender" som kan helbreda både menneske og dyr. Slikt trur eg ikkje på, og eg finn slike element merkeleg malplassert i ein elles så realistisk og historisk korrekt forteljing.Ein annan ting eg "sleit med" medan eg las er alle dei ulike namna på folk og stader. Me finn både finske, kvenske, samiske og norske namn. Fleire namn blir gjerne brukt på same person og same stad, noko som skapar forvirring.
I etterordet gjer forfattaren greie for ulike namnetradisjonar og kvifor ho har brukt ulike namn slik som det er gjort i denne boka. Det var oppklarande, og eg tenkjer at det egentleg hadde vore nyttig å lesa etterordet før resten av boka.
Andre bloggmeiningar: Ågots bokblogg, Tine sin blogg
Anne Grete Preus (1957 - 2019) etterlot seg mange fine sangar og gode tekstar.
Dette er ein av dei finaste.
Eg kan ikkje sleppa heilt tak i fjoråret: Her kjem eit nytt samleinnlegg med krimbøker utgitt i 2022.
Nytt år, nye mulegheiter:
Med dette startar eg opp ein ny kategori på denne bloggen. Overskrifta er "dikt og slikt" og tanken er at eg kvar onsdag vil presentera dikt (og andre tekstar) som eg tykkjer er fine/gode.
For å sparka i gang spalta Dikt og slikt har eg plukka fram eit dikt som eg er glad i; Under bergfallet av Olav H. Hauge. Diktet kan sikkert tolkast i ulike retningar, men for meg er det veldig konkret - og eg veit at det betyr mykje for mange. Eg tykkjer det passar godt til årstida me er inne i og for landskapet eg bur i.
Frå samlinga Under bergfallet, 1951.
Eg er ikkje opptatt av å analysera dikt. Eg meiner at dikt og poesi ikkje skal tolkast og analyserast for mykje. Det er heilt individuelt og djupt personleg kva eit dikt betyr for den enkelte.
Eg har mange dikt og sangtekstar "på lager"; tekstar som eg har funne, lese og teke vare på. Det er likt og ulikt: Nokre er fine, andre er rare, nokre er kjende, andre er ukjende. Planen er at det skal komma eit nytt dikt/tekst ein gong i veka på denne bloggen framover - og onsdag er ein like bra dag som alle andre dagar..
Det siste året har eg ikkje hatt tid til stort anna enn å leggja inn samleomtalar og månadsoppsummeringar her. Å laga til ei slik ny fast spalte er difor også eit forsøk på å halda bloggen "i live". Det tek trass alt ikkje så lang tid å finna fram eit dikt og skriva ein kort presentasjon.
Artemisias diktlesesirkel er eit veldig godt lågterskel-tiltak som kan vera til inspirasjon for folk som er glade i dikt. Eg har delteke nokre få gonger, med enkeltdikt. Kategori for diktsirkelen i september 22 var "Dikt fra etterkrigstiden - 1945 og frem til 1970" og diktet ovanfor kan passa inn der - sjølv om eg altså er veldig på etterskot.
Om Olav H. Hauge i SNL
Om Olav H. Hauge på Wikipedia
Påbyrja i november, fullført i desember:
Torkil Damhaug - Hund uten grav - Norsk krim - Lånt ebok BookBites
Tomm Kristiansen - Afrikanske fortellinger - Dokumentar/ Personleg beretning - Lyd Storytel
Lest i desember:
Vetle Lid Larssen - Lucias siste reise - Norsk roman - Lyd Storytel
Pascal Engman - Ildlandet - Svensk krim - Lånt papirbok biblioteket
Lars Kepler - Edderkoppen - Svensk krim - Lånt lydbok BookBites
Roy Jacobsen - De uverdige - Norsk roman - Lånt ebok BokBites
Påbyrja i desember, fullførast i januar:
Ingeborg Arvola - Kniven i ilden - Norsk roman - Lånt papirbok privat
Til saman109 bøker (116)
Lesemål 2022
109/100 bøker totalt