18. desember 2016

Bokomtale: Land ingen har sett av Edvard Hoem

Lydbokforlaget 2016
Speletid: 10:27
Opplesar: Edvard Hoem

I den tredje bolken av denne fine slektshistoria er handlinga lagt til tida 1912 - 1927. Hovudpersonane er dei same som i forrige bok Bror din på prærien; forfattaren sin eigen bestefar, Anton Edvard, bror hans Eilert og tanta deira Gjertine. Me får på nytt lesa om livet på Alberta- og Dakota-prærien og på Nordvestlandet - i gamlelandet.

Land ingen har sett er ein roman der tankar, samtalar og situasjonar naturleg nok er oppdikta, men forteljinga er basert på historiske fakta; offentlege dokument, verkelege hendingar og historiske personar. Forfattaren har sikkert også høyrt eldre familiemedlemmer fortelja historiar om desse personane i barndommen og oppveksten. Hoem har uttalt at han truleg kjem til å skriva to bøker til frå dei same miljøa. Det er eg glad for: Dette er utruleg gode bøker.

Å "gje vekk" ein eller fleire av sine eigne ungar til barnlause slektningar var ikkje uvanleg i tidlegare tronge tider. Det var gjerne lite utkomme, små husvære og mange munnar å mette. Ei av slåttekaren Knut sine store sorger i livet var at dei måtte setja bort yngstesonen. Det kom også til å prega Anton Edvard gjennom livet.
«Anton Edvard skulle alltid minnast det. Han gjekk over to fjell, sju år gammal. Han visste kvar han var på veg, og at han ikkje skulle vera hos foreldra sine meir».
Slik uttrykker Edvard Hoem det som hende - og slik startar denne boka. Nøkternt, men med sterke kjensler.  Anton Edvard tek etter kvart over drifta av den vesle garden til pleieforeldra sine og stiftar eigen familie. Han er ambisiøs og arbeider hardt; forutan såing, onning og hausting er det vedtid på førjulsvinteren og fisketid på etterjulsvinteren. I alle år tek han seg òg jamnleg tid til å skriva brev til broren i Canada.

På den andre sida av Atlanteren, på Alberta-prærien, lever utvandraren Eilert og kona hans Marta eit strevsamt liv. Dei har etablert seg med hus og farm; Eilert er midtpunkt i det kristne miljøet som finst der, medan Marta får meir enn nok å gjera når det annakvart år kjem eit nytt barn til verda. Stundom lengtar Eilert heim til gamlelandet, spesielt ynskjer han å sjå att den gamle mor si Serianna før ho døyr. Men så bryt 1. verdenskrig ut - og reiseplanane vert lagde vekk. Gjertine og Ole Aas byrjar å dra på åra og har slått seg til ro på Dakota-prærien, men den framleis noko opprørske Gjertine legg ut på ei siste omfattande reise.

Eilert og Anton Edvard sine liv fortonar seg som ganske like. Begge er strie og standhaftige, begge ber på draumar som ikkje vert innfridde, begge strevar for at neste generasjon skal få det betre, begge har koner som slit seg ut på hardt kroppsarbeid og mange svangerskap og barnefødslar.

Hoem fortel om tekniske og praktiske nyvinningar: Straum, telefon, jernbane, automobilar og landbruksmaskiner. Han fortel om ver og klima, konjunktursvingingar og verdenskrig. Alt dette hadde konsekvensar for kvardagslivet til folk, både i Amerika og i Noreg. Han fortel om forventningar om eit betre liv, om lange reiser og store avgjerder, om kvinner og menn med store draumar - men dei hadde ikkje alltid dei same draumane for seg og sine.

"The land of the free" baud på mange mulegheiter for dei som drog, men det var slett ingen dans på roser for pionerane. I tillegg til heimlengsel og hardt arbeid, kunne det også vera vanskeleg å læra seg eit nytt språk. Folk søkte gjerne saman med andre norske og nordiske innvandrarar som busette seg i nærleiken av kvarandre.

Land ingen har sett er ein lærerik og underhaldande roman. Fleire episodar kan ein humra godt av, medan andre hendingar er sorgtunge, rørande og/eller opprørande. Eg vart ikkje fullt så gripen av denne som eg vart av dei føregåande to. Det skal her nemnast at eg hadde svært store forventningar på førehand.

Perspektiv og forteljarstemme vekslar fint mellom karakterane og mellom verdensdelane. Av og til kjem også forfattaren si eiga stemme fram - av og til med undring og spørsmål, andre gonger med forklaringar. Dette fungerer fint i ei slik forteljing sidan forfattaren på ein måte er ein del av historia.

Hoem har ei eiga evne til å gjera det kvardagslege høgtidssamt - men han maktar også å gjera det høgtidelege kvardagsleg. Eg anbefalar lydboka som forfattaren les sjølv - på ein inderleg og nydeleg måte.

Konklusjonen vert ein sterk 5'ar og ein soleklar nominasjon til Bokbloggerprisen 2016.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar