Bokomtale: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad

Hytteveranda-lesing og -kaffidrikking.
Det er kos, det.

Gyldendal 2005
632 sider
Kjelde: Kjøpt sjølv

Det fyrste mennesket som sette sin fot på månen ("That's one small step for a man, one giant leap for mankind") var som dei fleste veit den amerikanske astronauten Neil Armstrong. Men kven var nummer to? Vel - det er kanskje eit vanskeleg spørsmål. Svaret er: Edwin Eugene «Buzz» Aldrin Jr. Han var ein viktig person når det gjalt romekspedisjonen Apollo 11, men nesten ingen hugsar han i ettertid.

Hovudpersonen i denne utruleg fine boka er Mattias, som vart fødd same natt som månelandinga fann stad den 21. juli 1969. Han prøver alt han kan å vera nummer to; eit usynleg, men viktig menneske. Buzz Aldrin, den evige toer, har vore det store førebiletet hans alt frå barndommen. Mattias har sangstemme som ein gud, men nektar å syngja offentleg. Han er nemleg nøgd med å leva i bakgrunnen, med ein jobb som gartnar og med ein sambuar som han egentleg er glad i, men som han likevel er blitt ganske likegyldig til.

"Ikke alle vil lede en bedrift. Ikke alle vil være blant landets dyktigste idrettsutøvere, være medlem av de forskjellige styrene, ikke alle vil ha de beste advokatene på laget sitt, ikke alle vil våkne opp om morgenen til jubel eller katastrofer i overskriftene. Noen vil være sekretæren som blir sittende igjen ute når møtedørene lukkes, noen vil kjøre bossbilen, også i påsken, noen vil obdusere den femtenårige gutten som tar livet av seg en morgen i januar og som blir funnet i vannet etter en uke. Noen vil ikke være på teve, være på radio, være i avisen. Noen vil se film, ikke spille dem inn. Noen vil være publikum. Noen vil være tannhjul. Ikke fordi noen må, men fordi noen vil. Enkel matematikk. Så der satt jeg. Her. Her, i hagen, og jeg ville ikke være noe annet sted i verden."

Ut frå andre sin synsvinkel virkar det som om han ikkje er i stand til å leva fullt ut, - at han har problem med "å ta tak i" livet sitt. Han vil vera anonym. Han likar ikkje merksemd rundt seg sjølv og stenger seg inne.
Så - sommaren 1999 skjer det. Sambuaren til Mattias orkar ikkje meir og gjer slutt på forholdet. Samstundes går gartnerbedrifta han er tilsett i konkurs. Medan Mattias er på veg saman med ein kompisgjeng til Færøyane får han eit mentalt samanbrot. Mattias "virkar ikkje" lenger - og den psykiske krisa skal komma til å bli langvarig. Men hjelpa finst, der på Færøyane - gjennom psykiataren Havstein og den utradisjonelle etterverns-institusjonen hans i Gjogv.

"Men jeg får ikke sove, ligger på ryggen, øynene lukket, håper at noen skal komme, at noen plutselig skal åpne døren, mamma, at noen skal komme inn døren med kakao, med varme hender, at noen skal ta det rotete hodet mitt i hendene, ruske det forsiktig, riste puten min, sette seg på sengekanten og si kloke, erfaringsbaserte ord som gjør at du tror at ingenting noen gang vil komme til å gjøre seg vanskelig for deg, at det bare er å løpe ut i det, at det hele vil ordne seg av seg selv."

Skildringa forfattaren gir av dei tidlegare psykiatriske pasientane og samspelet mellom dei er gripande og fortalt på ein stødig og forståeleg måte. Mattias har det vanskeleg; han har eit behov for å bli sett, men ønskjer likvel å vera usynleg. Eg oppfattar boka som dvelande og lågmælt, men samstundes fengande og drivande. Det er sjelden eg blir såpass oppslukt av ei bok som ikkje er innan krim-sjangeren. Ho er fascinerande og underhaldande på ein måte eg ikkje heilt klarar å forklara. Dei mange lange setningane og avsnitta - som det finst rikeleg av i boka - er ikkje slitsame å lesa, fordi det er så lett å følgja forfattaren og Mattias sine tankar og kjensler.

"Det forandrer seg fra dag til dag. Noen ganger mer enn andre. Ikke mye, selvsagt, men om du ser nøye etter, hvis du trener, konsentrerer deg, vil du bli i stand til å se de bitte små endringene i huden, rynken over pannen som har forandret seg iløpet av natten, kan hende bare en halv millimeter. Men du ser det. Om du øver. Konturene av deg som blir tynnere, silhuetten svakere. Men du er ikke helt borte ennå. Det tar tid. Årevis. Men du forsvinner. Du forsvinner for deg selv, blir en annen, hver eneste dag. Du er ikke den du en gang var. De mikroskopiske cellene som utgjør ansiktet ditt på fotografiet dine foreldre har hengende i stuen, er borte, byttet ut med nye. Du er ikke lenger den du er. Men jeg er fortsatt her, atomene bytter plass, ingen kan kontrollere kvarkenes krumspring. Også slik med dem du elsker. At de med nesten stillestående hastighet smuldrer bort mellom armene dine, og du skulle ønske du kunne klamre deg fast til noe bestandig i dem, i skjelettet, ta tak i tennene, hjernecellene, men du kan ikke det, for nesten alt er vann og nytteløst å holde fast i. Så alle spor forsvinner, litt etter litt. Og senere forsvinner sporene de satte igjen bak seg, huset de bodde i, tegningene de lagde til deg, ordene de skrev på lapper som forsvant. Minnene du sitter igjen med som også til slutt slipper taket, som gammel tapet, og med tiden denne kloden i utkanten av den helt perifere galaksen, hvor det en dag vil være umulig å svare på spørsmålet, levde det noen her? Har noen bodd her? På jorden? Slik tenker jeg nå."

Eg likte boka svært godt og gir ho toppkarakter.
Eg likte den geniale tittelen. Eg likte å lesa boka sakte. Eg likte Mattias, som er ein person som undrar seg over så mangt. Eg likte den stillfarande dramatikken i handlinga. Eg likte skildringane av det karrige landskapet og dei skiftande årstidene på Færøyane. Eg likte skildringane av venskapet som oppstår mellom Havstein, Anna, Palli, Ennen, Carl og Mattias. Eg likte at ein liksom vert sugd inn i stemninga. Eg likte empatien og musikkreferansane. Eg likte språket og formuleringane. Eg likte å lesa om verdensrommet, måneferder og Buzz Aldrin.