10. desember 2013

Alice Munro - Utsikten fra Castle Rock

Gyldendal 2008
Oversetjar: Aase Gjerdrum
313 sider


Den kanadiske novelleforfattaren Alice Munro mottek i dag Nobelprisen i litteratur for 2013. I samband med tildelinga inviterte bokbloggar Bjørg i Mellom linjene til "samlesing" av forfattaren - og til å publisera eit blogginnlegg på denne dagen - for å hylla årets nobelprisvinnar. Klikk deg inn for å sjå kva andre bokbloggarar skriv!

Sidan eg aldri hadde lest noko av Munro før, vart denne utfordringa eit glimrande høve til å lesa ei av novellesamlingane hennar. Eg gjekk på biblioteket og lånte Utsikten fra Castle Rock (The View from Castle Rock). Boka vart utgjeven i 2006 og kom på norsk i 2008.

Alice Munro (f. Laidlaw i 1931) vaks opp på eit gardsbruk nær ein småby i Ontario i Canada og debuterte med den fyrste novellesamlinga si i 1968. Etter kvart er ho blitt kjent som den store novellekunstnaren. Munro skriv om små og kvardagslege hendingar og nære relasjonar mellom menneske. Ho skriv enkelt, nært og allmenngyldig.

Fyrste del av Utsikten fra Castle Rock er som ei slektshistorie i novelleformat. Munro fortel om forfedrane og -mødrene som utvandra frå Skottland til Amerika tidleg på 1800-talet. Lesaren får eit innblikk i liva deira før dei drog over havet, om overfarten, om korleis dei livberga seg dei fyrste åra i det nye landet og om det strengt religiøse samfunnet dei tilhøyrde. Om draumar og forventningar, - og skuffelsar og nederlag.

Andre del handlar om Alice Munro sitt eige liv - eller kanskje ikkje. Novellene har i alle fall sjølvbiografiske trekk. Det handlar om barndom, ungdom, forhold til foreldre og slektningar og etter kvart om forholdet til barndomsheimen etter at ho vart vaksen. Munro gir lesaren glimt av den store skilnaden det var mellom folk på den tida Munro vaks opp - økonomisk og materiellt sett. Karakterane hennar er gjenkjennelege - dei liknar på naboen og deg og meg og - ja, "folk flest".

Dei 12 novellene i boka er kronologiske og spenner frå 1700-talet og heilt fram til våre dagar. I vid forstand handlar historiane om samhandling mellom menneske, men heilt sentralt er også nærleiken til natur, jord og landskap. Kva som er "sanning" og kva som er fiksjon når det gjeld historiane hennar, er uvisst. Som forfattaren sjølv seier i forordet sitt: "- jeg utforsket et liv, mitt eget liv, men ikke strengt og dokumentarisk. Jeg plasserte meg selv i sentrum og skrev om dette selvet, så inngående jeg kunne. Men skikkelsene som omga dette selvet, fikk sine egne liv og sine egne farger og gjorde ting de ikke hadde gjort i det virkelige liv."

I Wikipedia står det om Alice Munro sitt forfattarskap: "Fortellingene hennes dreier seg om mellommenneskelige forhold sett i et hverdagslig perspektiv". Det er ganske godt sagt. Ein får same kjensla når ein les denne boka som den ein får når ein lyttar til eit eldre menneske som fortel om "gamle dagar"; ikkje så veldig spennande - men likevel interessant, lærerikt og til ettertanke. Munro skriv nostalgisk, men ikkje romantisk. Distansert, men likevel nært. Og nært utan at det vert ubehageleg intimt og utleverande.

Eg likte godt dei skiftande stemningane, det fine språket og den lågmælte stilen i denne novellesamlinga. Alice Munro sine noveller kjem eg til å lesa meir av.

2 kommentarer:

  1. Er det i dag hun mottar prisen? Bra nyhetene står på, kanskje de sier noe... Ser det er mange av oss som har lest noe av Munro for første gang i høst. Bra du var heldig med ditt valg :)

    SvarSlett
  2. Jeg leste "For mye lykke" som jeg likte så godt at jeg startet på "Utsikten fra Castle Rock" umiddelbart etterpå. Gleder meg til å lese videre, hun skriver utrolig godt!

    SvarSlett