Smakebit på søndag? Ja så menn

Det er søndag - noko som betyr at det er høve til å dela smakebitar frå bøkene ein les på bloggen Betraktninger. Mitt bidrag denne søndagen er frå Ja så menn av Frank McCourt (Originaltittel 'Tis). Boka er eit framhald av erindringsromanen Engelen på det sjuende trinn (Angela's ashes) som eg las i januar og som gjorde sterkt inntrykk på meg.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Aschehoug 1999
469 sider
Lånt ebok Nasjonalbiblioteket

Ja så menn tek til der den fyrste boka sluttar; med at Frank forlet Irland og vender tilbake til byen der han vart fødd; New York. Han er blitt 17 år og har streva og spara for å få råd til reisa - og er klar for livet i "mulighetenes land".
Det skal visa seg at det nye tilværet vert utfordrande for Frank, med sin katolske og irske bakgrunn og oppvekst. Han strevar med dårleg råd, elendige buforhold og med dei sosiale kodane. Jobbmulegheiter finst, men han får ikkje akkurat draumejobben:

"New York var mine drømmers by, men nå som jeg er her, er drømmene vekk, og det er ikke sånn som jeg hadde tenkt i det hele tatt. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle gå rundt i en hotellvestibyle og feie opp etter folk og vaske klosettskålene på toalettene".

Det vert fortalt om ulike jobbar, om militærteneste, om studiar, kompisar, naboar og kjærestar. Gradvis tilpassar Frank seg til det me kallar vaksenlivet og han finn sin plass i det amerikanske samfunnet. Størsteparten av livet sitt arbeidde Frank McCourt som lærar.

Det som vel gjorde sterkast inntrykk i den fyrste boka, var faren sin alkoholisme og at han gong etter gong svikta familien sin. Eg reagerer difor med undring på at også Frank viser teikn til alkoholmisbruk. Burde han ikkje ha lært? Begge foreldra og alle brødrene kom over til USA etter kvart og Frank får også sin eigen familie. Det fyrste ekteskapet var turbulent, men resulterte i alle fall i ei stor glede; dottera Maggie. Det var nok ufatteleg vondt for han å forlata henne:

"Morgenene med Maggie var like gylne eller rosenrøde eller grønne som morgenene med far i Limerick. Til han gikk sin vei, hadde jeg ham for meg sjøl. Til alt raknet, hadde jeg Maggie..."

"...Ekteskapet smuldret bort. Irske katolikker oppvokst i en slum har ingenting til felles med pene piker fra New England, som hadde små gardiner i soveværelsesvinduet, som hadde hvite hansker helt opp til albuene og gikk på skoleball med pene gutter..."

"... (Maggie) må ha skjønt at familien gikk i oppløsning, at faren hennes snart ville bli borte for alltid, slik faren hans var blitt borte for alltid..."

Ja så menn er ei fin og lærerik erindringsbok. Det vert fortalt om lengsel, vanskar og sorger. Om kontrastar, utvikling og urettferdigheit. Om daglegliv, yrkesliv og familieliv. McCourt brukar ein heilt spesiell livleg og levande forteljarmåte; ein skrivestil som er konkret og heilt utan jåleri. Eg har eit inntrykk av at han er like oppriktig og ærleg i denne boka som i Engelen på det sjuende trinn, men denne er nok ikkje like hjerteskjerande.