7. oktober 2019

Norsk krim 2019 del 2


Haust og krimlesing passar godt i hop, tykkjer eg. Her er tre ferske norske krimbøker som du kan kosa deg med i haustmørke kveldar.

Menneskehunger av Jørgen Brekke

Gyldendal 2019
347 sider
Lånt ebok eBokBib

Eit nytt møte med politiførstebetjenten, småbarnspappaen og nestenpensjonisten Odd Singsaker. Dette er bok nummer 7 i serien. Bøkene har gitt meg ganske forskjellige leseopplevingar, så eg var difor spent på denne nye.

Forfattaren gir her eit spark til både gourmetkokkar og matanmeldarar, noko eg tykkjer er fornøyeleg. Menneskehunger er i det heile ei underhaldande bok. Her kan ein lesa om gamle lik, nye lik, kroppsdelar som forsvinn og kroppsdelar som vert attfunne på uventa stader. Samt ei gammal oppskrift som muleg kan ha noko med kannibalisme å gjera. Litt grotesk innhald altså, men det heile er såpass usannsynleg at det er "spiseleg" for dei fleste, vil eg tru.

Brekke har ein god penn; han skriv lett og krydrar godt. Undervegs smaka eg på ein 5'ar, men eg har lagt meg på ei litt streng linje og landar på eit terningkast 4+.


Tredje gang du dør av Øystein Wiik

Lydbokforlaget 2019
Speletid 15:43
Kjøpt lydfil

Wiik presenterer ein ny "helt" denne gongen. Helt i hermeteikn, for det er litt vanskeleg å finna sympatiske trekk ved Hauk Alving. Utgangspunktet for denne ville historia er at Alving, som er avdanka skodespelar, har pressa den grotesk rike elskerinna si for ein formue. Men i staden for overlevering av pengar oppstår det eit basketak som fører til at Alving drep ein person i sjølvforsvar. For å sleppe unna konsekvensane av denne handlinga skjuler Alving liket samstundes som han tek den døde sin identitet. Dette får naturlegvis følgjer, for det finst også vitner til hendinga.

Og så ballar det på seg, i det uendelege, med den eine groteske hendinga etter den andre. Tenk deg ein blanding av den gamle krimfarsen "Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe" og filmparodien "Kill Buljo", samt ein dæsj av den aktuelle NRK-serien "Exit". Historia er fullstendig sprø og vill, men Øystein Wiik får det heile likevel til å henga saman.

Eg meiner at boka er for lang. Ho burde absolutt vore stramma opp ein del; eit par av handlingstrådane virkar å vera noko påklistra. Tredje gang du dør er ein rein underhaldningskrim blotta for realisme og truverdigheit, men har du sans for spektakulære handlingar, brutale skildringar og barsk humor er dette eit funn.

Øystein Wiik er som alltid ein fabelaktig opplesar av lydboka. Terningkast 4.


Gjemsel av Jan-Erik Fjell

Capitana 2019
447 sider
Lånt ebok eBokBib

Den sjette boka i Anton Brekke-serien er veldig bra. Det er tydeleg at Gjemsel er grundig gjennomarbeida og at forfattaren har brukt tida godt sidan Lykkejegeren kom ut i 2016. Oppbygging og skrivestil er elles gjenkjenneleg frå dei tidlegare bøkene i serien, men forfattaren vert stadig meir stødig og sjølvsikker. Det er noko eg kan lika.

Ein annan ting eg likar er det internasjonale i handlinga. Dei ulike handlingstrådane hoppar i tid og rom og er litt forvirrande i starten, men ein skjønnar jo at alt heng saman med alt. Mykje av spenninga i boka dreiar seg om kva denne samanhengen er og korleis dette kan løysast. Ikkje alt er like truverdig, men alle lause trådar vert nøsta opp i.

Hovudpersonen Anton Brekke trakkar ikkje rundt i salaten i same grad som tidlegare; han har nemleg fått "understell"-problem og viser seg frå ei meir sårbar side. Dermed har kollega Magnus Torp fått ei meir synleg rolle i denne boka. Samspelet mellom dei to er noko av det som gjer serien leseverdig.

Jan-Erik Fjell er ein dyktig plottmakar med frodig fantasi. Gjemsel er ei velskriven bok som byr på overraskingar og stigande spenning. Her fleskar eg til med eit terningkast 5-.

3 kommentarer:

  1. Ja, både Gjemsel og Menneskehunger er veldig gode krimbøker. Jeg ser også frem til å lese Wiik sin nye etterhvert. Spent på om jeg vil, savne Hartmann.
    Er nettopp ferdig med Torkil Damhaugs siste psykologiske thriller (ja, det er merkelappen nå). Den var bra, men ganske brutal og marerittaktig.. (og det var noe jeg ikke helt skjønte hvorfor var med..Men Damhaug skriver veldig godt, da)

    SvarSlett
    Svar
    1. Eg likte alle desse tre, som du ser. Wiik si bok er meir ei eventyrforteljing - eit bissart eventyr. Sakna aldri Tom Hartmann.
      Skal lesa Damhaug; han er god på psykologisk spenning. Nysgjerrig på kva det var du ikkje skjønte.

      Slett
    2. Ok. Det jeg ikke skjønte har med en slags sidehistorie å gjøre, eller utbrodering av en interesse om hjernen og hukommelsen som en av hovedpersonene har. Jeg synes det var litt overflødig, eller for mye, skjønte ikke hvorfor han tok det med, synes ikke det hadde så mye med romanen som sådan å gjøre. Mulig det var tenkt slik, men det fungerte ikke for meg i alle fall.. (vanskelig å utbrodere når du ikke har lest boka)

      Slett