12. juni 2017

Bokomtale: Skinnet bedrar av Agnes Lovise Matre

Gyldendal 2017
351 sider
Kjelde: eBokBib

For meg er denne forfattaren ny, men eg har fått med meg at Agnes Lovise Matre har fått brukbare kritikkar for dei to tidlegare bøkene sine - og at denne fyrste kriminalromanen hennar er blitt skamrost. Og la meg berre slå fast med ein gong: Skinnet bedrar gjorde inntrykk på meg òg. Eg vart vel ikkje superimponert - men eg kan stadfesta at Matre skriv godt og med varm innleving - om menneske som framstår som vanlege og ekte.

Handlinga er lagt til Hardanger nokre varme sommardagar i 2015. Ein kan kalla boka bygdekrim eller nærmiljøkrim: Under den vakre og idylliske overflata ulmar det - av hemmelegheiter, ondskap og uhygge. Trass i eit gjennomsiktleg miljø finst det menneske som driv med og som er vitne til unemnelege ting. Kvifor er det ingen som ser det som er i ferd med å skje? Kvifor gjer ingen noko med det? Kvifor er me så redde for å "bry oss"?
Det handlar om kvardagsmenneske som driv med kvardagslege gjeremål - og sidan dette er så gjenkjennbart vert skildringane levande for oss som les.

Tematikken i boka er rystande og hjerteskjerande, men dessverre ikkje heilt uvanleg: To barn utsette for omsorgssvikt og overgrep. Ein valdeleg og rusavhengig far, ei fråverande mor. Ei storesyster som har opplevd det meste, som tåler det meste, som er lydig og lojal og som vert pålagt altfor mykje ansvar. Så ein dag vert veslebroren på seks år vekke. Kva har skjedd? Har han gøymt seg? Ei ulukke? Drap? Kidnapping? Og kva kan ha skjedd med mor til borna?

Den lokale lensmannen, som "tilfeldigvis" er næraste nabo til den berørte familien, får ei lei sak å hanskast med. I tillegg er han opptatt med sin eigen spesielle familiære situasjon og er noko bortreist reint mentalt. Å vera politi i eit lite bygdesamfunn er sikkert utfordrande, og fleire politifolk viser både dårleg dømmekraft og manglande handlekraft i denne forteljinga.

Ein kan tydeleg merka at Agnes Lovise Matre er inspirert av Karin Fossum sin skrivestil. Ein finn også mange av dei same sosialt sett mislykka og stakkarslege karakterane som ein finn hos Fossum, t.d. den vaksne tilbakeståande mannen som bur i lag med mor si. Eg tykkjer likevel ikkje Matre viser like mykje empati og forståing med sine karakterar som det Fossum gjer - men då med eitt viktig unnatak: Ina sine opplevingar. For det som Ina vert utsett for i denne boka er skremmande og trist. Det er ubehageleg - til tider direkte vondt - å lesa om den fortvila situasjonen hennar.

Det virkar som om historia er gjennomarbeida og gjennomtenkt. Boka er stillferdig, men har ein viss nerve heile vegen sidan det handlar om kamp mot klokka og eit sakna barn. Ho er enkel og lettlest, har korte kapittel og tydelege perspektivskift.

På minussida har eg notert meg ein del kunstige og unødvendige dialogar. Eg mislikar dessutan å få alt inn med teskei: Mykje av det som blir fortalt er så overtydeleg. Færre ord og færre (over)forklaringar hadde gjort boka (enno) betre.

Mange andre bokbloggarar har lest denne boka - og dei er alle gjennomgåande positive:
Artemisias verdenBjørnebok, Ebokhylla miMin bok og malebloggMy Criminal Mind, Tine sin blogg

2 kommentarer:

  1. God og grundig omtale Berit. Enig med det meste her, men jeg tenkte ikke over at hun kan minne om Fossum. Jeg synes vel ikke det heller, selv om jeg skjønner hva du mener angående de karakterene som brukes her..

    SvarSlett
    Svar
    1. Eg tykkjer ikkje ho minner om Fossum, men det virkar som om ho har blitt inspirert av henne. Det er ikkje mange som kan gå så grundig inn i mørke menneskesinn som det Fossum klarar.
      At eg får assosiasjonar til Fossum sine bøker når eg les denne er eit kompliment til Matre.

      Slett