Han lot etter seg ei mengd flotte tekstar som i dag er kjende og kjære for mange. Mellom anna denne.
Vårherres klinkekule
Jeg drømte at vår Herre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg
Jeg så ham klinke kule med vår klode
i muntre sprett mot universets vegg
Han klinket han var glad og det var sommer
og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra han lommer,
for i vår Herres lommer er det plass.
Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet
En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!
Åh, for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.
Omsider kom han trett, som alle poder,
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han at han hadde mistet en
“Den lille blå! Den minste av dem alle!
Han lette under gress og sten og hekk.
“Og den som var så blank i solefallet!”
Men mørket kom, og kulen den var vekk.
Det var vår egen Jord som var blitt borte,
og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte.
Men jeg kan ikke huske om han gråt.
Og vi som av den lille jord en båren
og tror at intet teller uten den,
vi får drømme at Han leter mer i morgen
og håpe at Han finner oss igjen.
Utgitt fyrste gong på albumet Gammel er min fjord (1974)
Biletet fann eg på nettet her
