15. oktober 2015

Biografilesesirkel: De fire store av Ragnar Kvam

Gyldendal 2007 (1. utgåve 2000)
235 sider
Lånt på biblioteket

Ny runde i biolesesirkelen. Tema eventyrarar. Enno ei bok av Ragnar Kvam, den fjerde i år.
Eg har verkeleg fått sans for biografen Kvam etter å ha lest om Hjalmar Johansen, Knud Bull og Thor Heyerdahl. Spesielt likte eg å lesa om Den tredje mann - så denne gongen har eg atter retta fokus mot dei arktiske og antarktiske strøk og dei barskaste av dei barske, nemleg dei gamle polarfararane.

De fire store med undertittel "og hvordan de ledet sine menn" handlar om polarpionerane Amundsen, Nansen, Scott og Shackleton, om deira personlegdomar og leiaregenskapar, og om deira sigrar og nederlag. Desse fire sette seg verkeleg store mål i livet. Dei hadde ambisjonar, eventyrlyst, mot og pågangsmot. Men var dei gode leiarar?
Ikkje så veldig, etter det ein kan lesa i denne boka. Dei hadde nok meir fokus på breddegrader, rekordar, heder og ære enn på mannskapet dei hadde med seg på ekspedisjonane sine.

Dette er ingen biografi i tradisjonell forstand, men meir ei samling biografiske og dokumentariske forteljingar.

Roald Amundsen, 1872 - 1928, norsk nasjonalhelt, polarfarar og oppdagar. Fann Nordvestpassasjen i 1903 og leia den fyrste ekspedisjonen som nådde Sydpolen i 1911. Amundsen hadde studert og lært av inuitane sitt levesett og nådde måla sine takka vere god og detaljert planlegging, riktig proviant og utstyr, bruk av hundar og ski - og ikkje minst; dyktig mannskap. Leiaregenskapane hans kan likevel i høgste grad diskuterast, jf det som hende med Hjalmar Johansen. Amundsen kravde absolutt lojalitet frå mennene sine. All opposisjon eller snev av kritikk vart sett på som illojalitet.

Fridtjof Nansen, 1861 - 1930, norsk nasjonalhelt, fredsprisvinnar, diplomat, polfarar og oppdagar. Gjekk på ski over Grønland i 1888 og leia Fram-ekspedisjonen 1893 - 96. Nansen var ein god planleggar, ein taktikar og hadde store visjonar - men Kvam set spørsmålstegn ved leiarskapet hans då han på Nordpol-ekspedisjonen berre tok med seg før nemnde Johansen og etterlot resten av mannskapet i polisen, fleire hundre kilometer frå land. Kvam nemner fleire hendingar som gjer at "glorien" over både Nansen og Amundsen bleiknar noko.

Robert F. Scott, 1868 - 1912, britisk polarforskar, var mannen som i ettertid er blitt kjend som den som tapte kappløpet til Sydpolen mot Roald Amundsen. I tillegg til kulde og dårleg ver, var det dårleg planlegging, dårleg organisering og dårleg leiarskap som gjorde at den siste ekspedisjonen hans fekk så tragisk utgang. Mannskapa i dei britiske polarekspedisjonane hadde tradisjon for å trekke sledane sjølve og ikkje overlata denne jobben til hundar. Dei avviste metodane og livsstilen til polarfolk og inuitar; "De betraktet seg som siviliserte mennesker, og det ville være under deres verdighet om de i tillegg til slit og savn også skulle leve som villmenn", fortel Kvam i boka. For Scott og mannskapet hans vart denne haldninga fatal.

Ernest Shackleton, 1874 - 1922, irsk polarforskar, deltakar i Robert Scotts fyrste ekspedisjon i Antarktis i 1901, men etter konflikt med Scott og dårleg helse vart han send heim. Seinare var han leiar for fleire ekspedisjonar i Antarktis. Kvam fortel at Shackleton var dristig og full av pågangsmot - og heller dårleg på planlegging. Men han hadde jamnt godt humør og handsama mannskapa sine rettferdig, respektfullt og med omsorg - samstundes som han var the Boss og tok ansvar. Trass i vanskar og nederlag ga han aldri opp. Etter at Roald Amundsen hadde "erobra" Sydpolen, vart det neste store målet i Antarktis å kryssa kontinentet. Dette var bakgrunnen for Shackletons Endurance-ekspedisjon. Sjølv om målet ikkje vart nådd, er historia om forliset og den påfølgjande vanvittige redningsaksjonen i Sørishavet heilt utruleg å lesa om.
Øvst til venstre Amundsen, til høgre Nansen
Nedst til venstre Shackleton, til høgre Scott

De fire store handlar om fire ulike og unike personar som reiste på ekstremt tøffe turar under heilt ekstreme tilhøve. Eg tykkjer det har vore interessant lesing på mange måtar - og det er klart; eg er vel sær som er så fascinert av polarhistorie. Men i denne boka handlar det også mykje om det psykologiske og det mellommenneskelege - og dette er forfattaren spesielt god på å skildra. Det er også gjort eit godt og grundig arbeid når det gjeld kjelder og research. Ragnar Kvam fortel om polarpionerane og om kjende og ukjende ekspedisjonar med innsikt og innleving.

Ingen av dei fire vart særleg gamle: Scott var 44 år då han omkom på returen frå Sydpolen. Shackleton var 47 då han døydde av hjerteinfarkt under eit opphald på Sør-Georgia. Amundsen vart 55, han omkom i samband med ein redningsaksjon i Barentshavet. Nansen vart politikar og diplomat etter at han la polarlivet bak seg og vart 68 år.
I tillegg til dei fire hovudpersonane, får ein kjennskap til andre interessante skikkelsar som hadde ei viktig rolle i polarhistoria; Scotts unge altmuligmann Henry "Birdie" Bowers - trufast til døden, Shackletons høgre hand Frank Wild, Nansens nestleiar og Fram-skipper Otto Sverdrup - og Hjalmar Johansen. For å nemna nokre få.

Eg skulle ønska at boka hadde hatt meir bilete og fleire kart, men har googla og lest litt på ulike nettsider, særleg frammuseum.no, jamescairdsociety.com og scottslastexpedition.org. Det finst også mykje materiale, filmar og bilete på Youtube.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Apropos eventyrarar:

Forfattaren har sjølv kjent på eventyrlyst og reisetrang - og har god kjennskap til dette med å vera i ukjende område og landskap, å kjenna på det usikre og å vera på reise over lang tid. Han kjenner til kor viktig det er å vera godt utrusta, også mentalt.
Etter å ha jobba som politisk reporter i Dagbladet på 1970- og 80-talet, selde han alt han eigde, kjøpte båt og la ut på havet. Eit alternativt lesestoff for denne biorunden kunne difor ha vore hans eigne reiseskildringar frå jordomseglingane. Også ektefellen hans, NRK-journalist Sissel Wold, må karakteriserast som litt av ein eventyrar. Ho har m.a. vore i ganske hardt ver som Midtausten-korrespondent. Ho traff Ragnar Kvam i sitt eige radioprogram: han inviterte henne med på segltur til Sør-Kina-havet etter programmet - og ho slo til på tilbodet. Undervegs på reisa vart dei eit par.
Reine eventyret, det også!

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Har du lyst til å lesa om fleire eventyrlege eventyrarar; ta ein tur innom Moshonista-bloggen!
Eg er så glad for at fleire av mine medbiolesarar no har "oppdaga" Ragnar Kvam (Anita), Hjalmar Johansen (Gro), Ernest Shackleton (Ingalill) og Thor Heyerdahl (Anita igjen).

7 kommentarer:

  1. Kjempeinteressant og god omtale! Jeg tenkte også som deg da jeg leste bibliografien til Kvam og leste om hans havseilaser, at også han er en eventyrer, og kunne vært lest og blogget om. At han er gift med Sissel Wold visste jeg ikke, eller det har ikke festet seg. Hun er jo en grepa dame..
    Når det gjelder de fire store, så virker nok Shackleton som mest sympatiske av dem. Angående lederskap og respekt for urbefolkning , så var nok Thor Heyerdahl i en helt annen klasse. Han var en unikt god leder, ifølge Kvam, og han søkte også kunnskap av de innfødte og om dem.
    Vet du, nå har jeg startet på Thor Heyerdahls Mannen og havet, som du leste i vitenskaprunden, måtte få litt mer på familiebakgrunn, oppvekst etc, og ble helt fascinert, plutselig hadde jeg lest 80 sider her..
    Så du skal ikke se bort fra at det blir mer Kvam på meg også etterhvert.;)

    Ps.. du som digger Polfarere: Kaare Norum har skrevet en biografi om legen som ble narkoman på Fram, Polarlegen heter boka, jeg nevnte den i kommentarfeltet hos Ingalill og meg selv før i dag. Han forsynte seg med morfin og kokain fra medisinskapet på båten. Det ble vel for tøfft å være under Nansens åk i råk og fåk og is..Sikkert noe for deg.:) Jeg har forresten bestillt boka. Interessant å se hvordan de betraktet narkomani for 100 år siden..

    SvarSlett
    Svar
    1. Så Kvam og Heyerdahl gav meirsmak, tenkte eg det ikkje..
      Han er god til å skriva denne mannen, og han har ein ganske omfattande produksjon (av bøker) bak seg - fint for oss!
      Denne legen på Fram kan eg ikkje hugsa vart nemnd i denne boka - men boka ser interessant ut, absolutt. Godt tips.

      Slett
    2. Javisst.. Polarlegen ser jeg frem til å lese, den er på vei hit i posten nå.:)

      Slett
  2. Interessant at Kvam trekker fram Shackelton som den beste, mest omsorgsfulle lederen. Akkurat det satt jeg nettopp og skrev selv også. Men det med dårlig planlegging, forstod at ihvertfall ikke selv, iflg, journalene jeg leste var alt på stell, og alt som gikk feil var basert på vær og is. Ergo - hadde ikke 2015 sommeren vært så kald - ville hele Endurance-ekspedisjonen møtt null problemer. Men han ga aldri opp - og reddet jo folkene sine. Slikt sett virker jo både Amundsen og Scott som mindre likandes.

    De er virkelige fascinerende disse polfarerne - det blir nok Kvam på meg en dag også.
    Spennende omtale. Spennende om ikke helt gode, menn -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Eg har inntrykk av at Shackleton var ein verkeleg god leiar. Han meinte sikkert òg at han var ein god planleggjar. Men samanlikna med Nansen og Amundsen var han ikkje det, - etter det Kvam fortel.

      Slett
  3. Innrømmer at jeg aldri har vært særlig fascinert av polfarerne før, men etter å ha lest en polbio (og lest alle deres innlegg om polbioer), kjenner jeg sterkt behov for å lese mer. Har forøvrig også skjønt at Kvam er mannen. Av de fire store synes jeg Scott er mest fascinerende, kanskje mest fordi jeg trekkes mot det tragiske..

    SvarSlett
    Svar
    1. Eg tykkjer det er utruleg fascinerande å lesa om desse polpionerane, som la avgarde i ukjende og farefulle strøk, utan GPS, utan Goretex, utan kommunikasjon, utan sikkerheitsnett. Dristige og av og til dumdristige ekspedisjonar.

      Slett