Smakebit på søndag: De usynliges by

Det er lenge sidan eg har delteke i smakebit-utfordringa til Mari og Flukten fra virkeligheten, men her kjem omsider eit lite bidrag.

Tiden 1998
604 sider
Kjelde: Lånt papirbok privat

Denne helga har eg lest ut bok nummer to i Tatertrilogien til Britt Karin Larsen. Mellom ein heil del andre kvalitetar som denne boka har, er at ho er så sitatvenleg. Larsen skriv så godt at ein lesar brukar ekstra lang tid; enkelte avsnitt er så vakre, så sterke og så gripande at ein må lesa dei om igjen, gjerne fleire gonger, - for liksom å ta innhaldet inn over seg, fullt ut.

"Tiden, den som ubønnhørlig haster videre, med alderdom og død i sine fotspor, tiden blir til noe lokkende og vakkert når den kan betraktes i et åpent urverk, kan sees som det sitrende og tikkende hjertet i et dobbeltkapslet lommeur av gull"

Handlinga i De usynliges by - som er eit framhald av De som ser etter tegn (1997) - er lagt til tida ca. 1925 - 1945. Med klokskap og engasjement fortel Britt Karin Larsen vidare om taterkulturen generelt og "Akselfølget" spesielt.

"Velsignet være vannet, for sin svalhet, skjønnhet, evne til å gjennomstrømme, bære, men aller mest velsignet er vannet når det renser, frelser, redder liv."

Det handlar om familie og ære, handel og vandel, kultur og natur, kulde og svolt, kjærleik og hat, liv og død.

"Det finnes lykkelige og ulykkelige netter, det finnes kvinner som pines fordi en mann kommer til dem som vil dem noe, og kvinner som pines fordi en mann lar være å komme, fordi plassen ved siden av dem er kald og tom, natten igjennom."

Motsetningane mellom dei reisande og dei fastbuande var mange og store. Bøndene var både fascinert av og redd for den stolte og framande romanikulturen. Dei fastbuande trong gjerne tenestene og varene deira, men ville elles ikkje ha noko med tatrane å gjera. (Og så kan ein gjerne dra parallellar til vår eiga tid og den skepsisen og framandfrykten ein ser..)

På denne tida (1920 og 30-talet) byrja også storsamfunnet å ta grep; dei styrande krov at taterfølgja skulle busetja seg av omsyn til skuleplikt og registreringsplikt. I mange tilfelle tok styresmaktene seg av borna - i beste meining får ein tru, men ofte brått og brutalt. Når det gjaldt enkelte "vanskelege" vaksne vart dei gjerne "behandla" med lobotomi og kastrasjon.

"- De har gjort noe med meg, sier han, - slik at jeg ikke er farlig for noe kvinnfolk lenger. Du vet det, ikke sant? Hun nikker med øynene fulle av tårer. Denne vakre mannen, med en kropp som gudene kunne misunt ham, skal aldri få noe avkom, og heller aldri begjære en kvinne på den måten Gud mente det."

Forteljarmåten og skrivestilen i Tatertrilogien er gjenkjenneleg frå Finnskogserien, men her nyttar forfattaren meir dialogar, skrivne på dialekt og med enkelte romani-ord.
Overgangen mellom dei enkelte småhistoriane og forteljarstemmene er ikkje alltid heilt klåre. Alt dette fører til at boka ikkje er lettlest - men likevel altså; dette er ei sterk, lærerik og leseverdig forteljing.

Har du lyst til å ta ein titt på andre søndagssmakebitar?
Klikk deg inn i Flukten fra virkeligheten!