439 sider
Lånt papirbok privat
Bragepris. Rosande ord. Strålande omtalar. Høge terningkast.
Med dette i bakhovudet starta eg på Kniven i ilden.
På den andre sida: Eg var, basert på tidlegare erfaringar, ein smule skeptisk - for det hender, ikkje så reint sjeldan, at bøker som får slik allmenn skamros ikkje fell i smak hos meg. Samstundes hadde eg forventningar om ei bra leseoppleving, med tanke på at dette er ein historisk roman frå eit heilt framandt miljø: Handlinga er lagt til Aust-Finnmark for 150 år sidan.
Eg har brukt nokre dagar på å fordøya det eg las - og konklusjonen er at eg er ambivalent i høve boka og leseopplevinga. Eg tykkjer det historiske, politiske og kulturelle bakteppet er interessant og eg likar at forfattaren har lagt inn nokre dokumentariske "faktaboksar" undervegs. Men andre deler av boka sleit eg med å få tak på.
Forfattaren har teke utgangspunkt i ein verkeleg historisk person - Arvola si eiga tipp-tipp-oldemor, Brita Caisa Seipajærvi. Hovudpersonen vert skildra på ein overbevisande måte, sjølv om eg tidvis tykkjer at det er litt rart at det vert skrive i 1. person.
I 1859 utvandra Brita Caisa med dei to "uekte" borna sine, Aleksi på 12 og Heikki på 3 - frå Finland til Noreg. I fyrste omgang hamnar dei i Neiden, men målet hennar er Bugøynes der bror hennar bur og der det er arbeid å få. Dernest er målet å finna ein mann. Ein mann med båt og kanskje ei ku; ein mann som kan trygga tilværet for henne og sønene.
"Nå reiser jeg og kommer aldri tilbake. Det er ikke som de andre gangene, reisene til sesongarbeid, årene med tjeneste på storgårder med behov for hjelp. Jeg reiser for godt, skal aldri mer vende tilbake til stua til mor og far med nedslått blikk. Den veien. Fremover. Jeg må starte på nytt. I et nytt land."
Brita Caisa arbeider hardt og lever eit enkelt og strevsamt liv. Dessutan er ho svært vakker - noko alle, både andre kvinner, men spesielt menn, legg merke til. Møtet med den gifte gardbrukaren og sesongfiskaren Mikko skal bli skjebnesvangert for dei begge. Skildringane av dei voldsomme kjenslene og det ustyrlege begjæret minner meg mest av alt om dameromanar eller serieromanar - så eg tykkjer all denne erotikken er lite truverdig og veldig påklistra.
I ein roman kan sjølvsagt forfattaren fritt utstyra karakterane sine med allslags egenskapar og evner - men altså - for meg skurrar det her. Det skurrar så mykje at eg landar på terningkast 3.
Ein annan ting eg "sleit med" medan eg las er alle dei ulike namna på folk og stader. Me finn både finske, kvenske, samiske og norske namn. Fleire namn blir gjerne brukt på same person og same stad, noko som skapar forvirring.
I etterordet gjer forfattaren greie for ulike namnetradisjonar og kvifor ho har brukt ulike namn slik som det er gjort i denne boka. Det var oppklarande, og eg tenkjer at det egentleg hadde vore nyttig å lesa etterordet før resten av boka.
Andre bloggmeiningar: Ågots bokblogg, Tine sin blogg
Veldig spennende å lese omtalen din Berit, spesielt siden du trekker frem et par ankepunkter. Som du vet så likte jeg boken et par hakk bedre enn deg, (takk for lenke) kanskje fordi jeg ikke hektet meg opp i evnene til hovedpersonen. Ikke at jeg tror på sånt, men velger å godta det som nødvendig for oppbyggingen av romanen.
SvarSlettEr enig med deg med alle navnene, å lure på hvem som er hvem, forstyrrer leseflyten.
Jeg satt meg ned med en annen bok om finner og lapper i kveld, et populært miljø å skrive fra for tiden :)
Den kommentaren kom kjapt😉
SlettEg forstår godt at dersom ein godtek premissane om evnene til hovudpersonen, vil ein også lika boka betre enn det eg gjorde.
For meg vart det så "feil" i og med at mesteparten handlinga i boka er såpass realistisk
Er veldig enig med deg ang alle karakterene som dempet flyten, tenker jeg ikke liker slike bøker, samt det om erotiske skildringer og type "dameroman" . Tenkte på Margit Sandemoe og slike serieromaner mens jeg leste det.. Ble for mye av det gode, rett og slett.
SvarSlettAngående det overnaturlige så er det /var det ganske vanlig nordafor, både blant samer og kvener før, at folk trodde og tror på at noen har spesielle evner. Både positivt og negativt. Samene har jo sine sjamaner. Så den biten synes jeg er realistisk siden det er/var en del av kulturen.
Jeg gidder ikke skrive omtale av denne boka, men jeg skrev bittelitt på insta, og mulig den får noen få setninger i månedsoppsummeringen i januar.
Då er me i alle fall to som er litt lunkne til boka.. Eg tenkjer det er greitt med nokre "motstemmer" til all rosen.
SlettJepp! Det er noe med hypete bøker.. Noen ganger treffer det, men ikke i dette tilfellet, og det er jo hel greit som du sier. Alle kan ikke like det samme.
SlettJeg synes også Bragepris-nominasjon var litt rart.. Er den såå god? Har de lest serieromaner de i juryen?
Prisen.. her er jurybegrunnelsen og det irriterer meg at de bruker "leseren" i vurderingen. Alle lesere leser ikke boka sånn . Da burde de heller skrive "denne leseren " , om sin egen mening.. : https://brageprisen.no/
SlettHar boka liggende, men tenker jeg leser noen andre først. Ble litt påvirka av omtalen din.
SvarSlettOK, du vurderer sjølv om og når du vil lesa boka. Som du veit har Arvola blitt tildelt Bragepris, så det er vel nokre kvalitetar her som eg ikkje ser/skjønnar.
Slett