Dikt og slikt: Stjernesludd

Så var det den tida på året igjen. På kjøpesenter og i radiokanalar strøymer dei ut og inn i øyregangane våre, den eine klissete julesangen etter den andre. 

Men enkelte julesangar skil seg ut, og det er dei eg har mest sans for. Som Christmascard From a Hooker in Minneapolis og Fairytale of New York. Og så denne:

Stjernesludd 

November har vært her,
lagt igjen sludd,
ser solen går ned i svarthvitt.
Gatene her har bare brente broer,
i kveld blinker byen som et mareritt. 

 

Året så langt har vært bare myke pakker,
er redd det er for sent å ta det pent.
Glorien falmet før bladene falt,
grenene hvisket jeg fikk som fortjent.
Det er ikke alt jeg har sagt som er bull,
hadde jeg gods skulle du fått gull.

For i natt,

når snøen laver ned,
lager vi engler,
og vi er i himmelen.

Alle snille barn er kjøpt og betalt,
på skjermen har sjarmen gått tom.
Gatens løse fugler er lagt under tre,
herberget er lagt ned så ingen har rom. 

 

Jeg trenger noen svar,
så jeg ringer en svarer,
stemmen lyder kjent,
så lenge det varer.

I natt,
når snøen laver ned,
lager vi engler,
og vi er i himmelen.

Stjernesludd er skriven av bassisten i DumDum Boys, Aslak Dørum.
Singelen vart utgitt i 1997 og er også med på samlealbumet Schlägers frå 2001. Seinare har låta blitt covra av mange andre artistar, og spesielt Kurt Nilsen sin glatte versjon blir (forunderleg nok) mykje brukt. 

Aller best likar eg originalen, men nedanfor kan du sjå og høyra ein annan veldig fin versjon; Tuva Syvertsen saman med DumDum Boys.

 

Bokomtale: DumDum Boys - en vill en
Pål SP blogg: Julens mørke bakside satt til musikk

Gi oss jula tilbake

Dikt og slikt: Tyven tyven

Teksten til sangen Tyven tyven med DumDum Boys vart skriven av Kjartan Kristiansen, gitaristen i bandet.
Historia bak er tragisk; sangen handlar om vokalist Prepple si sorg etter at han mista barnet sitt i 1993. 

Låta er frå albumet Ludium som kom ut i 1994

Tyven tyven

spør ingen ikke noen

suser i stål i ljåen

spjærer åpen himmel

ingen er trygg på engen

skjærer høsten uten blund

uten hvile: blind & stum

snart der så her som lyn

røver øyenstenen din

tyven tyven

finnes ei den bot som bøter

sønderslitte hjerter

ei pardon sparer ingen

hugger ned alle som en

tyven tyven

alle er vi like

for ljåen

hadde han sjel var den en skjæres

røver de som skinner mest

tyven tyven

tyven tyven

røvet øyenstenen

smyger i skyggen

bare vi er igjen

tyven tyven

tok det han fant

alt har vi gjemt

blir aldri glemt

DumDumBoys om Tyven tyven

Omtale av biografien DumDum Boys - En vill en

Bokomtale: DumDum Boys - en vill en av Sindre Kartvedt

Omslaget vert "pryda" av
ein vill Prepple Houmb

Aschehoug 2015
330 sider
Kjelde: Lånt ebok (eBokBib)

DumDum Boys har halde koken i årevis med hundretusenvis av selde album og låtar som
Splitter pine. En vill en. Slave. Metallic hvit. Englefjes.
Tyven tyven. Stjernesludd. Tynn tråd. Enhjørning.
Legendariske tekstlinjer, røffe riff og fengande refreng..
Og no er boka her..

Ei rockegruppe heilt utanom det vanlege fortener vel ein biografi utanom det vanlege. DumDum Boys har for mange av oss vore ei av dei leiande rockegruppene her i landet.

Eg hugsar godt korleis eg "fall" for denne gruppa; at eg tykte alt liksom stemte; musikken, tekstane og ikkje minst: energien. Det var ekte. Dei var skikkelege rockestjerner - men samstundes så folkelege og truverdige. Dei synte ekte speleglede og ga faen. Ein kunne verkeleg tru på det dei framførte - og her ligg nok forklaringa på at dei vart så enormt populære.

I boka til Sindre Kartvedt får me høyra heile historia. Det virkar i alle fall slik, for her kjem alle til orde: Alle dei involverte; bandmedlemer, familiemedlemer, crew, vener og støttespelarar, alle kjem dei med sine versjonar av det som hende, - frå då det heile starta med punkebandet Wannskrækk på slutten av 1970-talet, via debutalbumet «Blodig alvor (Nanananana)» i 1988, via fleire Spelemannsprisar, årelange pausar, comeback og fram til våre dagars suksess. Om medgang og motgang, galskap og glede, usemje og uro, venskap og samhald, turnering og kvardagsliv, tullprat og latter, frustrasjon og irritasjon. Her får me vita "alt".
Medlemene i DDB har aldri delteke på "hjemme hos"-reportasjar og sjeldan gitt intervju om andre ting enn musikken sin. Dei har vore litt mystiske - noko som sikkert har vore meininga. Men til forfattar (og kompis) Kartvedt har dei snakka. Og snakka og snakka.
Ein føler seg som ein del av gjengen; at ein er litt på innsida av miljøet og gruppa når ein les denne boka. Ikkje alt er like interessant. Spesielt fyrste tredjedel av boka var litt slitsam. Det handlar mest om festing, øving, speling, festing, øving, speling, festing, øving, speling. Og mykje hard jobbing. Interessant forsåvidt, men litt masete å lesa om.

Om eg skal trekka fram hendingar det vert fortalt om som gjorde ekstra inntrykk, må eg nemna det unike samhaldet/kjemien/forholdet mellom Prepple og Kjartan, at rusbruk og - misbruk lenge vart sett på som eit ikkje-eksisterande problem og om tragedien som førte til låta Tyven tyven. Det var også artig å lesa om alt strevet dei hadde i samband med innspelinga av Splitter pine, - låta som "opna dørene" for dei - og om forholdet DDB har hatt til Knutsen & Ludvigsen.

Boka er framfor alt ein hyllest til noverande og tidlegare medlemar av DumDum Boys, - og det er fortent, no som dei alle er blitt middelaldrande og "DumDum Old Boys". Biografien er på den eine sida fengande og fengslande - men på den andre sida vel omstendeleg, slik forteljargrepet er. Eg trur kanskje at boka hadde vore meir leseverdig om forfattaren hadde hatt litt strammare "regi" på intervjuobjekta sine, - men det er muleg at boka då hadde mista mykje av sjarmen.
Boka bidreg til å halda liv i "DumDum-legenden" og er sjølvsagt eit must for alle DumDum-fans.

Jeg lever i en drøm,

en vill en,

som spiser solnedganger som drops.
(Kjartan Kristiansen)