Bok på vent: Levende og døde i Winsford

Det er lenge sidan eg har delteke i Boken på vent-spalten i Beathes bokhylle, men no eg fekk lyst til å bidra med litt marknadsføring av den nyaste boka til Håkan Nesser. Dette er ein psykologisk thriller, tittelen er Levende og døde i Winsford og ho kjem ut på Gyldendal i oktober.

Håkan Nessers nyeste roman er en fortelling om avskjeder og nye begynnelser. En klassisk Nesser-fortelling der ubehaget ulmer og ingenting er slik det ser ut til å være. En kveld i november ankommer en kvinne byen Winsford på Exmoor i sydvestre England. Hun bosetter seg i et avsidesliggende hus ute på heiene sammen med hunden sin. Hun oppgir ikke sitt egentlige navn, og hvorfor hun har ankommet, er høyst uklart. Hun bruker dagene til å vandre rundt i den tette tåken og snakke med villhester. Hun har bestemt seg for å overleve.hunden sin. Kvinnen har en fortid og en historie. Selvfølgelig har hun det   [...]  

Spørsmålene er mange i Håkan Nessers nyeste roman Levende og døde i Winsford, en fortelling om å flykte fra sitt gamle liv. Om å forsøke å ta et oppgjør. Om kanskje å begynne på nytt igjen til tross for at man ikke lenger er ung og har livet foran seg.

(Presentasjonen har eg henta frå Tanum si nettside) 

Det er berre 4-5 år sidan eg las mi fyrste Håkan Nesser-bok. Tilfeldigvis kjøpte eg då En helt annen historie - og fall pladask for denne forfattaren og måten han skriv på. I ettertid har eg vel lest absolutt alle bøkene han har gitt ut. Nesser har ei heilt spesiell "stemme", eit nydeleg språk, humor og varme, og ikkje minst; sære, men truverdige karakterar. Han er fyrst og fremst kjend for kriminalromanane sine (Van Veeteren-serien og Barbarotti-serien), men er ein forfattar som stadig utfordrar sjangeren - og dermed lesarane sine. Det er ikkje så lett å setja Håkan Nesser i bås eller "rett" kategori/sjanger.

Me har starta på siste halvdel av august, bokhausten er i gang og forlaga presenterer og reklamerer. Mailboksen til ein bokbloggar vert full av tilbod om både bøker og katalogar. Det vert nesten for mykje av det gode - og eg takkar stort sett høfleg nei til leseeksemplar. Eg føler at eg har det friare som bokbloggar/lesar når eg låner eller kjøper dei bøkene eg les. Når ein får ei bok, vert det gjerne forventa av avsendar at ein skal lesa og omtala ho - ganske raskt og med ei positiv vinkling. Slike forventningar passar ikkje meg. Venteboka Levende og døde i Winsford kjem eg truleg til å låna på biblioteket når den tid kjem.

Bunken med uleste bøker veks - sjølv om eg les jamnt og trutt. Stadige besøk til dei to biblioteka "mine" gjer at ventebunken aldri minkar. Og så plukkar ein jo opp ein del lesetips når ein jamnleg er innom andre bokbloggar..